Per Heimly og Marcel Leliënhof åpnet «No country for old men» i Nordic Light Fotohus torsdag. Først fikk publikum høre historiene bak bildene. Etterpå intervjuet jeg de to fotografene hver for seg om arkiv, cowboyliv, Hells Angels, Ari Behn, mørkerom og bilder som får ny betydning når årene går.

**Marcel Leliënhof** og **Per Heimly**. Foto: Odd Inge Teige

Torsdag 21. mai sto Per Heimly og Marcel Leliënhof klare i Nordic Light Fotohus i Kristiansund med utstillingen «No country for old men».

Arbeidene kom på plass helt inn mot åpningen. Da publikum samlet seg, satte de to fotografene seg ned og snakket om bildene, teknikkene og historiene bak arbeidene på veggene.

Heimly satte først ord på hvor knapp marginen hadde vært.

– Det var i hvert fall veldig hyggelig at det kom så mange folk, og det må sies at vi ble ferdig akkurat til siste liten.

Leliënhof beskrev utstillingen som en blanding av uttrykk og teknikker.

– Det var egentlig en godteri- eller konfekteske av mange morsomme uttrykk og teknikker.

Åpningen: bilder, teknikk og gamle arbeidsmåter

I ett av rommene viser Leliënhof taktile fotografier. Motivene er bygget opp lag for lag med blekk, slik at de får konturer og fysisk overflate.

– Bildene som er der inne kan dere ta på. Så dere kan kjenne konturene.

De taktile bildene vakte nysgjerrighet i salen. Leliënhof fortalte at det kan ta sju timer å printe ett bilde. Fotografen må bestemme hvor motivet skal ha høyde, hvor det skal være lavere partier, og hvordan kantene skal kjennes.

– Det er ganske teknisk, men det er en ganske interessant greie. Jeg er egentlig veldig tradisjonell fotograf, så jeg var litt usikker på om jeg skulle teste ut det der, men det er veldig artig å kunne ta noe og flytte det lengre.

En publikummer spurte om slike bilder kan brukes av svaksynte og blinde. Leliënhof svarte med å fortelle om en kvinne som hadde blitt blind før hun ventet barn på nytt. Hun kunne ikke se ultralydbildet, men fikk det printet slik at hun kunne kjenne det.

– Da printet de det taktilt så hun kunne kjenne.

Mulighetene er store, men prisen setter grenser.

– Det er en kjempemulighet. Men det som er kjipt, er at det er veldig dyrt.

Per Heimly har kalt sin del av utstillingen «Fotografi 1992–2026».

– Det er rett og slett fordi det er en liten best of-utstilling som henger der.

Det eldste bildet er «Bastards Blue Steel» fra 1992. Han trakk også fram «Rallarfanden», laget til Vinterfestuka i Narvik.

– Det var litt som en liten idé om et ekteskap mellom Rallarfanden og Svarte Bjørn.

Blant arbeidene er også kvinneportretter printet på eik.

– Det er en kjempekul teknikk hvor alle bildene blir veldig forskjellige. Det blir et unikt uttrykk på alt.

Heimly snakket også om sitt eget uttrykk som fotograf.

– En fotograf tar nesten hele tiden det samme bildet. Man avslører sin estetikk og sin formsans. Jeg har alltid jobbet veldig uttrykksfullt, og jeg har alltid lyst til at bildene mine skal bryte ut av sine rammer.

Så kom kortversjonen.

– Jeg vil sparke litt fra meg.

Leliënhof, som har kjent ham lenge, var ikke overrasket.

– Jeg har kjent ham i sikkert 20 år, og han har sparket hele tiden.

Heimly tok karakteristikken videre.

– Jeg er som Don Quijote som kjemper mot vindmøller hele tiden.

Leliënhof fortalte også om cowboybildene fra New Mexico. Bildene er en del av hans bidrag til utstillingen, som har spor fra USA og Mexico.

– Jeg jobbet som cowboy. Det er sikkert drømmen til alle menn på min alder som har lest Tex Willer og sett på Gunsmoke.

Han dro til en ranch, jobbet der og fikk fotografere fritt.

– Det var en fantastisk opplevelse med total frihet til å ta bilder.

Bildene har hatt et uvanlig etterliv. De ble stilt ut i Korea i 2007, kom tilbake i 2009 og ble liggende nedpakket.

– Så har de ligget innpakket på en låve siden da. Så det er utrolig at de egentlig henger her.

Han fortalte også at deler av utstillingen handler om bikere og Día de los Muertos.

– Det som er her inne, det er bikere, og Día de los Muertos-inspirerte ting som er gjort taktilt. Så ta gjerne og føl på dem.

Da publikum spurte om kameraer og linser, fortalte Leliënhof at han har vært sponset av Canon i 20 år, men også har brukt blant annet Mamiya og Hasselblad.

For ham var poenget ikke utstyret.

– Til syvende og sist er det ikke utstyret. Det kan jeg bare si. Du kan ha hvilket utstyr du vil. Hvis du ser det, så ser du det, og da blir det bra nok.

Han trakk fram en russisk fotograf som hadde laget sterke bilder med iPhone.

– Du har en telefon med å ta bilder, så er det veldig lite truende. Er du et vanskelig sted, så kan det være fint å ha et enkelt oppsett.

Samtalen gikk også inn i forskjellen på analogt og digitalt fotografi. Heimly fortalte at han fikk fotolabb til konfirmasjonen og kjøpte mørkeromsutstyr for pengene som ble igjen. Han jobbet analogt fram til rundt 2001.

Overgangen til digitalt kom brått, etter at fotoutstyr ble borte.

– Så det var et slag i siden for meg, og da ble jeg egentlig tvunget til å gå over til digitalt.

I dag ser han digital etterbehandling som en videreføring av mørkerommet.

– Det er jo bare en digital måte å gjøre mørkeromsarbeid på. Jeg er veldig glad for at jeg har den erfaringen, for hvis jeg hadde gått rett på det digitale, hadde jeg ikke hatt noen fysisk preferanse for hvordan ting egentlig skal være.

Film har likevel en egen plass hos ham.

– Jeg synes film er finere. Det er et eller annet med det. Det er en eller annen stofflighet i det.

Leliënhof beskrev det analoge på sin måte.

– Det er deilig å se korn i stedet for at det er piksler. Det er fysisk, og det er magi.

Film tvang også fotografene til å være mer sparsomme. Med Hasselblad hadde man tolv bilder på en film. I mindre format var det 24 eller 36.

Heimly fortalte om en platecoverjobb for Morten Abel, der nesten hele budsjettet gikk med til film, fremkalling og kontaktkopier.

– Jeg tror budsjettet var på 45.000 og utgiftene var på 42.000.

Likevel savner han mørkerommet.

– Jeg savner virkelig mørkerommet.

Så kom den gamle selvtilliten fram.

– Jeg må si at jeg var faen så god i mørkerommet. Jeg anså meg som den beste i Norge.

Leliënhof beskrev mørkeromsarbeidet som fysisk arbeid.

– Du må bruke kroppen. Det er som en dans med skyggelegging og sånt. Det var veldig gøy.

Mot slutten av åpningssamtalen kom Heimly tilbake til gamle bilder, gamle teknikker og gleden ved å hente fram bilder man nesten hadde glemt.

– Fotografi er noe magisk, og det handler om å stoppe tiden.

Han vet at det kan høres ut som en klisjé, men mener poenget står seg.

– Det er viktig å ha den barnslige gleden av å klare å ta et bilde som man faktisk liker etter hvert.

Gamle bilder kan trenge avstand.

– Hvis du legger det litt bort, kanskje flere år, eller legger bort en måned, hvor man fjerner seg litt fra jobben eller prosjektet, for det er lett å bli blind på ting. Jeg har funnet masse bra bilder som jeg ikke husker at jeg har tatt.

Intervju med Per Heimly

Etter åpningen intervjuer jeg Per Heimly om utstillingen. Jeg spør om dette er bilder som viser noe av arven hans som fotograf.

Han beskriver utvalget som personlig.

– Det er nesten en slags best of, kremtoppene i min karriere. Det er bilder jeg er veldig glad i selv.

For ham handler det også om å se gamle bilder med et nytt blikk.

– Det som er interessant, er å børste støvet av gamle bilder og se dem nesten med andre øyne. Livet er en evig metamorfose, en forandring, og man forandrer seg også på personlig smak.

Som ung fotograf hadde han en annen kraft.

– Jeg husker da jeg startet som ung fotograf. Jeg hadde ungdommens råskap, og jeg ville gjøre fadermord og overgå Morten Krogvold, altså mine helter. Jeg hadde en voldsom selvsikkerhet da, som jeg kanskje ikke helt har klart å ta vare på. For jo eldre man blir, jo mer tynnslitt blir man.

Mange har forbundet Heimly med mote, modeller, artister og et liv tett på kjente mennesker. Jeg spør om det faktisk var slik.

– Ja, det var et rockestjerneliv, egentlig. Det å være fotograf og selvstendig næringsdrivende er en risikosport, og man vet aldri om det går opp eller ned. Noen ganger går det bra, og andre ganger går det veldig dårlig.

Han beskriver det som en livsstil som krever stahet.

– Livet mitt er en evig berg-og-dal-bane. Det går fra at man er dritmisfornøyd med alt til at man er dritfornøyd med alt. Det er det som er litt spennende også.

Når jeg spør hva han gjør mest av nå, kaller han seg «fotografiets potet».

– Jeg gjør jævlig mye forskjellige ting. Jeg jobber enda mye med motebilder, men magasindøden er overalt.

Samtidig får det kunstneriske større plass.

– Egentlig mer og mer plass. Jeg vil vel nesten si at jeg er Norges mest produktive fotograf, fordi jeg har jobbet på veldig mange forskjellige nivåer, fra det kommersielle til det halvkommersielle, som fashion, portretter, artister og musikere, hvor man kan være ganske sprø, men det skal passe inn i et system, til det kunstneriske.

Arkivet er stort nok til å holde ham gående lenge.

– Jeg kunne egentlig i utgangspunktet bare sluttet å ta bilder og gått tilbake til mitt enorme arkiv, for jeg har produsert og produsert, for jeg har så sykt mye ting som jeg må gå gjennom.

TV-jobbene har også hatt en effekt. Ikke nødvendigvis på fotografiet, men på synligheten.

– Egentlig ikke så veldig mye, annet enn at man holder seg litt varm i folks bevissthet. Sånn sett er det viktig, for det er folk som tror: «Tar du bilder enda?» Så det er viktig å stikke trynet sitt frem til hugg.

Serien han gjorde med Ari Behn, der han jobbet langt enklere enn på store motesett, ga ham likevel noe tilbake som fotograf.

– Det var nesten som å gå tilbake til da man var 14–15 år igjen, hvor man var mann og kamera. That’s it.

Han hadde kjørt seg fast i tunge prosjekter med mye utstyr, lys og rigging.

– Det fikk fram litt av gleden og magien i det å ta bilder igjen.

Jeg spør også om Ari Behn, som Heimly sto nært og fotograferte gjennom mange år. Etter Behns død begynte han arbeidet med boken «Blodsbror. Historien om Ari Behn og Per Heimly».

– Jeg startet jo egentlig umiddelbart etter at Ari gikk bort med å jobbe med den boka.

Arbeidet tok halvannet år. For Heimly ble det også en måte å holde vennen nær på.

– Det var jo nesten som å utsette hans bortgang i ett og et halvt år og holde ham i live inne i meg.

– Ari er den personene jeg har tatt mest bilder av i hele mitt liv.

Det er i slike øyeblikk han merker hva fotografi kan være.

– Det er jo da man skjønner hvor magisk fotografi er, nesten når folk har gått bort. Det er noe helt unikt.

Intervju med Marcel Leliënhof

Etter åpningen intervjuer jeg også Marcel Leliënhof. Vi starter med cowboybildene og livet på ranchen i New Mexico.

– Vet du hva? Det var akkurat sånn som du tenkte når du så Gunsmoke, og leste Tex Willer og Sølvpilen.

Han beskriver det uten å pakke det inn.

– Alt det greiene med at du er på prærien, du kommer inn og tar en kald øl og spiser en biff, og kveg rauter, og det er varmt, og fluer og hest. Nei. Da blir man glad.

For Leliënhof handler slike prosjekter om nysgjerrighet.

– Jeg gjør de prosjektene fordi jeg er nysgjerrig. Jeg gjør det for meg selv, for jeg har lyst til å se ting og møte folk. Det er sikkert superegoistisk, men jeg synes at det er kult, og så har jeg lyst til å dele det.

Samtalen går også inn i bikermiljøet og Hells Angels. Det er en verden han kjenner godt.

– Jeg kjenner jo hele den verden. De er jo fadderklubben til min egen klubb. Jeg har truffet Hells Angels fra hele verden, og reist og truffet dem overalt, så jeg begynner å bli bevandret der.

Han vet at mange har sterke meninger om miljøet. Selv mener han mange dømmer uten å kjenne folkene.

– Det er en undervurdert gjeng med folk. Selvfølgelig, det er idioter i alle, uansett hvilken gruppering du finner, så er det det. Men det som er fint med bikerkulturen, er at hvis folk sier at de skal gjøre noe, så gjør de det. Oppfører du deg skikkelig, så blir du behandlet skikkelig. Det liker jeg.

Jeg spør hvor Hells Angels-prosjektet tok ham videre. Han må tenke seg om.

– Jeg har gjort så mange prosjekter. Jeg jobbet mye kommersielt etter det, men jeg mistet mange jobber på grunn av det, for du blir litt stemplet.

Han har jobbet med flere bokprosjekter siden.

– Jeg gjorde en bok, Rom 13, for Choice-hotellene. Jeg holder på med fengselsboken. Det er lange prosjekter, men jeg merker at hjertet mitt ligger i historiefortellingen.

Etter 40 år som fotograf vil han bruke mer tid på det han selv mener er viktigst.

– Jeg gjør litt kommersielle ting hvis det er gode ideer, men jeg føler at nå har jeg blitt 60 år, jeg har jobbet med fotografi i 40 år. Da har jeg lyst til å vie tiden min til det som jeg synes er det sterkeste og viktigste fotografiet.

Han har også jobbet i Sør-Varanger i to og et halvt år med «Grenselandet», en bok som kommer senere i år.

– Folk er så utrolig positive, og det er så lett å jobbe der fordi folk er så positive. Mens på Østlandet er det ikke sånn.

Han mener at folk må støtte opp om Nordic Light.

– Særlig fotografene, må støtte opp om Nordic Light. De må forstå hvor viktig slike møteplasser er. Nordic Light har vært og er en av de viktigste eventene for fotografi i Norge.

Morten Krogvold og Ole Gunnar Solskjær Nordic Light 2006. Intervju med TV2, P4 med flere.

Nordic Light fyller 20 år

Utstillingen er en del av Nordic Light internasjonale fotofestival, som har gjort Kristiansund til møteplass for fotografer, kunstnere og fotointeresserte siden starten i 2006. I 2026 markerer festivalen 20 år, med temaet «Memento Vivere» – «husk at du lever».

Årets festival samler utstillinger, samtaler, foredrag, workshops, filmvisninger og sosiale møteplasser i sentrum av Kristiansund. Nordic Light Fotohus er et av de sentrale festivalstedene, sammen med blant annet Normoria, Caroline Kino, Kristiansund Kunstforening, Kranaskjæret, SK6 og Wirumbrygga.

For en festival som bygger mye av identiteten sin på møtet mellom fotografer og publikum, passet åpningen av «No country for old men» godt inn. Her ble bildene knyttet til håndverk, gamle teknikker, personlige historier og erfaringer fra et langt liv bak kamera.

Ikke et land for gamle menn

Åpningen: bilder, teknikk og gamle arbeidsmåter

Intervju med Marcel Leliënhof

Nordic Light fyller 20 år

Da Åge og Sambandet tok farvel