Da Åge og Sambandet tok farvel

MusikkKonsertKulturfabrikkenTahitifestivalenFoto

18. mai

Rundt 5000 mennesker sang med da Åge Aleksandersen og Sambandet tok farvel med Kristiansund på Skjerva. Jeg sto foran scenen med kamera. Lyset satt, publikum ga alt, og foran meg sto en artist jeg har fulgt siden slutten av 1970-tallet.

Åge og Sambandet på avskjedskonserten på Tahitifestivalen i Skjerva.

Da musikken og kameraet møttes

Jeg begynte å fotografere profesjonelt i 2006. Før det hadde jeg fotografert lenge, men konserter og profesjonelle oppdrag kom senere. Musikken kom først. Kameraet ble etter hvert en del av arbeidet mitt. Med Åge Aleksandersen møttes de to sporene.

Fra Prudence til trønderrock

Åge Aleksandersen ble født i Namsos i 1949. Før Sambandet var han en sentral del av Prudence, sammen med blant andre Terje Tysland, Johan Tangen, Kjell Ove Riseth, Kaare Skevik og Per Erik Wallum. Prudence blandet rock, viser, trekkspill, fløyte og trøndersk språk på en måte som satte spor.

**Morten Skaget og Åge Aleksandersen på Tahitifestivalen.**

Åge Aleksandersen, Terje Tysland og de andre i Prudence var med på å legge grunnlaget for det vi i dag kjenner som trønderrock. Det var rock på dialekt, med røtter i vanlige liv, bygder, byer, arbeid, fest og alvor. Den traff folk fordi den var lett å kjenne seg igjen i. Det gjør den fortsatt. Trønderrocken har solgt fulle hus på Nordmøre i mange tiår, og den gjør det fortsatt over hele landet.

Etter Prudence kom Sambandet. Da ble Åge en av de store liveartistene i norsk rock. Sangene fant veien inn i hverdagen til folk: «Levva livet», «Lys og varme», «Dains me dæ», «Min dag», «Dekksgutten», «Rio de Janeiro» og mange flere.

For min generasjon er dette musikk fra ungdomstid, fester, bilturer, arbeidsdager og konsertkvelder. Det er sanger mange kan uten å måtte tenke seg om. De sitter i kroppen fordi de har vært med så lenge.

Uredd og tydelig

Åge har også betydd mye gjennom det sosiale engasjementet sitt. Han har skrevet om kjærlighet, arbeid, slit, fellesskap, solidaritet, antirasisme, og urettferdighet. Han har vært uredd når han har frontet saker politisk. Han har brukt stemmen sin både fra scenen og i samfunnsdebatten. Det har jeg alltid hatt respekt for.

Da Åge ga fotografen bedre forhold

Jeg husker godt et intervju jeg og Arne Grødahl i TV-Kristiansund gjorde med Åge Aleksandersen ved Sundbåten på Innlandet. Det må ha vært i 2007, samme år som han spilte på Tahitifestivalen sammen med blant andre Hellbillies, deLillos og Dance With a Stranger.

Etter intervjuet spurte jeg om fotograferingen under konserten. Vi hadde fått beskjed om at vi bare kunne fotografere de tre første sangene. Åge ristet på hodet. Han inviterte meg heller fram til scenen under siste sang.

Han skjønte at de beste bildene ofte kommer når publikum og band er varme. Han var også opptatt av at vi som jobbet skulle få gode arbeidsforhold. Det sier mye om ham. Han forsto scenen, publikum og jobben rundt konserten.

Lyset på Kulturfabrikken

Jeg har fotografert Åge flere ganger. To kvelder står tydeligst igjen: Kulturfabrikken i 2023 og Tahitifestivalen på Skjerva i 2024.

På Kulturfabrikken var nærheten viktig. Lyset, rommet og kontakten med scenen ga bilder jeg fortsatt er glad i. Jeg er sjanseløs med dårlig lys. Uten godt lys har jeg ikke noe å male med. Når lyset sitter, får jeg mulighet til å lage bilder som kan brukes videre av både media, artist og arrangør. Ikke minst når jeg skal foredle det til kunst, er lyset helt avgjørende.

Jeg har også fotografert Åge i en annen setting på Kulturfabrikken. I 2020 kom han dit sammen med Gunnar Pedersen, datteren Line Sofie Aleksandersen og TrondheimSolistene. Det ble et oppdrag jeg husker godt.

Senere leverte jeg foto av Åge og TrondheimSolistene fra Kulturfabrikken til bruk i annonse for konsertene året etter. Slikt er stas for en fotograf. Det er også kred til Kulturfabrikken. Gode scener, godt lys og folk som skjønner konsertproduksjon gjør en forskjell. Det synes på bildene.

Konsertprogram med foto fra Kulturfabrikken i Kristiansund.

Telefonen fra Åge

Ikke så lenge etter konserten i 2020 var jeg på bobiltur da telefonen ringte. Det var Åge. Han lurte på om han kunne kjøpe et bilde jeg hadde tatt av Gunnar Pedersen. Bildet skulle brukes til en singel.

Slike telefoner husker man.

Åge er alltid ledig, formell og hyggelig når han ringer. Han kan begynne med:

– Hei, det er Åge. Husker du meg?

Det er ganske morsomt. Som om man skulle glemme en av de mest markante artistene fra min generasjon. Samtidig sier det mye om ham. Han tar kontakt på en ordentlig måte. Han spør pent. Han oppfører seg ikke som om alle skal stå klare fordi han er Åge Aleksandersen. Dette sier mye om mennesket.

Da Gunnar Pedersen spilte solo på «Barnatro» med TrondheimSolistene og Åge på Kulturfabrikken var det et sterkt musikalsk øyeblikk. Senere fikk bildet mitt leve videre sammen med musikken. Slike oppdrag husker man.

**Albumcover** med foto fra Kulturfabrikken.

Siste kveld i Skjerva

Konserten i Skjerva i 2024 var noe annet. Der var rammen større. Rundt 5000 mennesker var samlet på den siste Tahitifestivalen før festivalen gikk konkurs. Det var også siste gang Åge og Sambandet spilte i Kristiansund.

Åge og Sambandet spiller for 5000 tilskuere i Skjerva.

Lyset var magisk den kvelden. Publikum var med fra start. Sambandet spilte med den tryggheten bare et band med lang fartstid kan ha. Foran scenen sto folk som hadde levd med disse sangene i flere tiår. Noen hadde sikkert fulgt Åge like lenge som meg. Her ble jeg også invitert opp på scenen for å forevige bandet og folkelivet fra deres perspektiv.

Åge Aleksandersen fremst på scenen. Skjalg Raaen i kjent stil nærmest kamera.

Sambandet har alltid vært mer enn et backingband. Gunnar Pedersen, Skjalg Raaen, Steinar Krokstad, Terje Tranaas, Morten Skaget. og Bjørn Røstad har vært med på å gi sangene det gjenkjennelige soundet til Sambandet. Det er lett å høre når et band har spilt lenge sammen. Det sitter i kroppen og de formidler stramt og ledig på en gang.

Åge og Sambandet på Thahitifestivalen i Skjerva.

Fra Namsos til Royal Albert Hall og Lerkendal

Royal Albert Hall hører også med i historien. Åge sang tidlig om avstanden dit i «Langt igjen til Royal Albert Hall». Senere tok han faktisk med seg bandet sitt dit. Det er det få norske artister som har gjort. For en artist som startet i Namsos, sier det mye om rekkevidden.

I september 2025 kom det store punktumet for Åge og Sambandet. Avskjedsturneen «Den aller siste dainsen» ble avsluttet med tre utsolgte konserter på Lerkendal stadion i Trondheim. I løpet av tre kvelder samlet de 75.000 publikummere. Det er trønderrock på sitt største.

Kanskje Normoria neste gang?

Men Åge Aleksandersen har nye prosjekter på gang. Han har ikke tenkt å pensjonere seg, og han vil spille så lenge helsa holder. Derfor kan vi fortsatt håpe på mer. Kanskje kommer han tilbake til Kristiansund på veien mot 80 år. Kanskje alene med gitaren. Dette har jeg ikke nevnt for Åge. Men jeg luftet ideen for Terje Tysland en gang jeg viste ham Normoria mens vi kjørte forbi. Han syntes det var en god idé. Et slikt hus kunne passe godt til Åge, sangene, historiene, gitaren og stemmen. Kanskje sammen med Gunnar eller Skjalg for den del- og et par tre strykere, for å komme med et lite ønske.

Første oppdrag i 1983

Åge Aleksandersen har virkelig fulgt meg siden ungdommen. Mitt første oppdrag knyttet til ham kom allerede i 1983, da jeg var 18 år. Da fikk jeg 200 kroner for å bære utstyr inn og ut da han spilte konsert i Gripsalen. En legendarisk restaurant på Grand Hotell i Kristiansund. Jeg kunne skrevet bok om dette, men stopper her.

Gjerne kom med dine Åge-minner på Facebook.

Her kan du se bilder fra de tre konsertene som er omtalt i artikkelen.