Terje Tysland og jeg, førti år etter
Jeg har hatt Terje Tysland med meg siden 80-tallet. Derfor ble ikke konserten på Kulturfabrikken bare en kveld med gamle låter og fullt hus. Det ble også en påminnelse om hvor lenge musikk kan følge et menneske, og hvor lite som egentlig skal til før gamle sanger finner veien tilbake.
Terje Tysland på Kulturfabrikken
Jeg vet ikke helt når Terje Tysland først kom inn i livet mitt, men jeg vet at han har vært der lenge. Han har vært med gjennom ungdomstid, gamle fester, bilturer, kassetter, plater, radio og konserter. Noen artister hører man på en periode. Andre blir bare liggende der, som en del av lydsporet i livet.
For meg er Tysland en slik artist.
Derfor var det heller ikke en nøytral konsertopplevelse da han sto på scenen på Kulturfabrikken i Kristiansund. Jeg har møtt og fotografert Terje Tysland mange ganger. Vi har også drukket og pratet ut i sene timer. Ikke minst på Rock on The Dock i Sterkoderhallen. Jeg har også intervjuet han og skrevet om konserten i Nordmørsposten tidligere, men på min egen blogg kan jeg skrive på en annen måte.
For meg handler det også om at jeg så Tysland for første gang på Grendahuset på Frei på 80-tallet.
Det er lenge siden. Likevel husker jeg følelsen. Ikke alle detaljer, men følelsen. Det var tett på, folkelig og rett fram og like mange ute som inne, slik konserter ofte var den gangen. Bare en artist, et band og folk som ville høre musikk. Det var uansett noe som satte seg.
Mange år senere sto han altså på Kulturfabrikken i Kristiansund lørdag 11. april. Det var en helt annen ramme. Større sal. Bedre lyd. Mer ordnede forhold. 750 solgte billetter. Men noe var fortsatt gjenkjennelig.
Tysland er fortsatt Tysland.
Han er ikke en artist som pakker inn alt i store ord. Han gjør jobben. Han går på scenen og spiller. Det er kanskje noe av grunnen til at folk fortsatt kommer. De vet hva de får, men de får også mer enn bare en mimrekveld.
Terje Tysland. Foto Odd Inge Teige
Konserten het «Heile livet på en kveld». Det kunne lett blitt en litt stor tittel. Denne gangen var den ganske presis. Ikke fordi alt fra et langt liv kan få plass i én konsert, men fordi han faktisk var innom mye av det som har gjort at folk fortsatt har et forhold til ham.
Det startet ikke med fullt kjør. «Kveldsstemning» åpnet rolig. Så kom «Stakkars klovn» og «Bare kjærlighet». Etter hvert kom både låter som dro salen med, og låter som krevde litt mer lytting. Det likte jeg.
For meg er Tysland best når han får være mer enn fest og allsang. Ja, «Send mæ en øl», «Gutta på by’n», «Bøgda mi» og «Heile livet» hører med. Det skulle bare mangle. Men det er ikke hele bildet. Låter som «Til moder jord», «Kjærlighetsvise» og «La mæ leike» viser en annen side. Den siden er like viktig.
Bandet skal også ha sitt. Raymond Næss, Dag Øivind Tingstad, Daniel Viken, Terje Grande, Sverre Stenløkk, Gunnvor Fagerhaug og Johnny Frisvold gjorde at konserten hadde både trykk og ro. Jeg liker band som ikke prøver å stjele showet, men som heller sørger for at låtene står støtt. Det gjorde de her.
Terje Tysland med band.
To gjester satte også sitt preg på kvelden.
Da Øyvind Elgenes kom inn, ble det et av de øyeblikkene jeg kommer til å huske fra konserten. Elg trenger ikke gjøre mye ut av seg. Han har stemmen, roen og tyngden. Sammen med Tysland på «Flyg med alle vindan» ble det rett og slett fint. Ikke stort og teatralsk. Bare fint.
Med Inger-Lise Bøe ble det annerledes, men også utrolig vellykket. Da hun kom inn på «Heile livet for dæ», var jeg spent. Den låten har jeg hørt mange ganger med Claudia Scott. Inger-Lise holdt seg til orginalen, men på sin egen fantastiske måte. Både Terje og Unni Slettås Tysland var strålende fornøyd med vår lokale sangdronning.
Inger Lise Bøe, Øyvind Elgenes og Terje Tysland backstage på Kulturfabrikken.
Så må jeg si noe om publikum.
På en Tysland-konsert skal det være liv. Folk skal synge, rope, le og kose seg. Det er en del av pakka. Men det er forskjell på å være med og å overdøve. Noen steder i salen ble det for mye prat og skrål. Det irriterte meg. Ikke fordi jeg forventer kirkestemning på Terje Tysland, men fordi flere av låtene faktisk fortjente at folk lyttet.
Det er kanskje lett å glemme at Tysland ikke bare har skrevet drikkeviser og festlåter. Han har skrevet sanger som rommer mer enn det. Sanger om liv, kjærlighet, slit, miljø, humor og folk. Det er ikke alltid pent og polert, men det er ofte treffsikkert.
Det er nok derfor jeg fortsatt henger med.
Jeg trenger ikke at alt skal være perfekt. Jeg trenger ikke at alle låtene skal treffe like hardt. Jeg trenger ikke at en konsert med en artist jeg har fulgt i førti år skal forandre livet mitt. Men jeg setter pris på å oppleve at sangene fortsatt virker. At stemmen fortsatt bærer. At bandet sitter. At folk fortsatt kommer.
Og ikke minst: At Tysland fortsatt virker som om han vil være der.
Han spilte lenge denne kvelden. Nærmere to og en halv time. Det er mye, uansett alder. At han gjør det som 75-åring, er imponerende. Men jeg vil ikke redusere konserten til en aldersprestasjon. Det viktigste var ikke at han holdt ut. Det viktigste var at konserten fungerte.
For min del ble kvelden på Kulturfabrikken en slags sirkel. Man står på Kulturfabrikken, hører en artist man først så på Frei for over førti år siden, og skjønner at noen låter har fulgt en lenger enn man nesten liker å innrømme.
Det er ikke sikkert Terje Tysland trenger flere store ord.
Han trenger egentlig bare at folk fortsatt møter opp.
Det gjorde de i Kristiansund. Og jeg skjønner godt hvorfor.
Dette ble siste konsert i Kristiansund med bandet. De avslutter turneen på Gran Canaria.
