Anne Helene Gjelstad hadde egentlig lagt tekstilarbeidet bak seg da hun dro på fotoworkshop i Vågå. Flere år senere står hun på Wirumbrygga i Kristiansund med et prosjekt som har tatt henne til BBC, The Guardian, Business Insider, The Daily Mail, Times of India, NRK, RTL, Kina, England, USA og tilbake til de gamle kvinnene på de estiske øyene Kihnu og Manija. Nå stiller hun ut på Nordic Light i Kristiansund for første gang.

**Anne Helene Gjelstad på Nordic Light. Foto Odd Inge Teige**

På Wirumbrygga på Innlandet henger bildene tett på veggene. Gamle kvinner. Hendene deres. Skjørt, kjøkken, soverom, vegger, dører og landskap. Det er ikke et prosjekt som roper høyt, men det tar plass. Bildene ber publikum se litt lenger enn de fargerike draktene.

Anne Helene Gjelstad viser prosjektet «Big Heart, Strong Hands» under Nordic Light 2026. Hun holder foredrag, viser bilder og forteller om møtene med kvinnene på de estiske øyene Kihnu og Manija. Men da vi setter oss ned for å snakke, begynner ikke historien der. Den begynner lenge før boken, BBC-filmen, utstillingene og den internasjonale oppmerksomheten.

Den begynner med en ung jente som ville bli fotograf, men fikk høre at hun burde velge noe tryggere.

Ville bli fotograf

Gjelstad hadde lyst til å bli fotograf da hun var ung. Hun hadde jobbet i mørkerom og kjente dragningen mot bildet. Men rådet hun fikk, var det mange unge drømmer møter.

– Jeg ville bli fotograf, men ble frarådet det. Det var så vanskelig. Jeg fikk høre at jeg heller burde gå engelsklinjen og bli lærer, forteller hun.

Slik gikk det ikke. Hun kom inn på husflidsskole, og der traff hun en lærer som så noe annet i henne.

– Jeg fikk en lærer som sa at jeg burde bli motedesigner og søke Kunst- og håndverksskolen. Jeg tenkte at det fikk jeg ikke til, for det var så vanskelig. Men jeg fikk det til.

Det ble starten på 25 år som klesdesigner. Hun laget klær, strikkeoppskrifter og bøker. Hun jobbet med norske garnprodusenter, laget klær til dronningen og kostymer til Dollie de Luxe. Hun levde av tekstil, form og håndverk.

Foto kom tilbake fordi hun trengte det i arbeidet.

– Jeg måtte etter hvert begynne å ta mine egne bilder, for jeg hadde ikke råd til fotograf. Små frilansere og designere som meg hadde ikke mye penger til slikt. Jeg hadde jo foto i meg, så det begynte med at jeg måtte fotografere mine egne strikkekolleksjoner for å ha salgsmateriale.

Hun oppdaget at hun likte å ta bildene, og at andre også likte dem. Det ga henne mot til å gå videre.

– Jeg elsket jo å ta bildene.

Årene i Estland

Før hun ble fotograf på heltid, hadde Gjelstad allerede et sterkt forhold til Estland. Hun startet strikkeproduksjon der og drev i fem og et halvt år. På det meste hadde hun ti ansatte på øya Hiiumaa 14 timer hjemmefra.

Det var meningsfullt, men det ble også for tungt. Lønningene steg, økonomien endret seg, og produksjonen lot seg ikke drive videre på samme måte.

– Jeg var kjempesliten. Estlands økonomi hadde gått i været, og jeg kunne ikke fortsette. Damene mine hadde fått to og en halv gang høyere lønn. Jeg fikk ikke penger til meg selv. For ikke å gå konkurs lånte jeg 100.000 kroner av faren min, betalte lønningene og hadde opphørssalg. Pappa fikk tilbake 80.000 kroner. Det hadde han ikke ventet, og han var stolt på mine vegne. Resten bidro han med.

Det kunne blitt en tung slutt. I stedet ble det også en åpning.

– Det viktigste var at jeg fikk komme tilbake til Estland.

Gjennom arbeidet i Estland kjente hun landet, menneskene og litt av språket. Hun hadde også møtt Kihnu-kulturen gjennom et nordisk strikkeseminar. Der så hun kvinnene, klærne og håndverket for første gang.

– Jeg følte at jeg var i eventyret.

Da hun senere søkte fotoskole, brukte hun et bilde derfra som opptaksprøve. Hun visste at det var noe i dette møtet som hun måtte tilbake til.

Vendepunktet i Vågå

Da strikkeproduksjonen var lagt ned, ga Gjelstad seg selv en gave. Hun dro på workshop med Morten Krogvold i Vågå.

Hun var ikke trygg teknisk. Hun sier det rett ut.

– Jeg var en skikkelig kløne. Jeg ante ikke opp og ned på Lightroom og Photoshop.

Likevel traff kurset henne hardt.

– Det var noe mer enn bilder av en elg i solnedgang. Det var veldig mye mer man kunne gjøre. Jeg skjønte at dette måtte jeg lære.

Hun dro hjem og leste alt hun kom over av fotobøker. Hun gikk rundt med hunden, fotograferte tistler i veien og hørte på Johnny Cash, som Krogvold hadde spilt på kurset.

– Musikk og bilder er veldig viktige i samspill. Det var så mye som falt på plass.

Ett kurs var ikke nok. Hun fortsatte. Hun begynte fotoutanningen på Utdanningshuset som etter hvert ble Bilder Nordic. Der gikk hun ut som en del av det første kullet på den toårige linjen, med beste karakter.

– Jeg var eldre enn mødrene til noen av de andre i klassen. Men jeg måtte lære meg alt dette.

Det var ikke en enkel periode. Hun mistet moren og faren med 15 dagers mellomrom etter at hun hadde begynt på skolen. Også barndomshjemmet forsvant. Likevel fortsatte hun.

– Jeg knekte ikke Photoshop-koden med en gang. Men jeg husker jeg satt i jula en stund etter og hadde sittet med ett bilde i 14 dager. Da knakk jeg den. Det er noe med å gi seg selv rom og tenke at andre har skjønt det. Det tar bare litt tid. Og så må man ikke gi seg.

Prosjektet som endret retning

Da hun dro tilbake til Kihnu, trodde hun først at hun skulle lage en bok om håndverk. Det var naturlig. Hun kom fra tekstil. Hun forstod vev, strikk, farger, stoffer og reparasjoner.

Men prosjektet ble noe annet.

– Jeg trengte et prosjekt. Jeg måtte ha noe å jobbe med og da ble jeg bedt om å fotografere en begravelse.

En gammel kvinne var død, og seremonien foregikk i kjøkkenet hennes bare tre timer etter at hun hadde gått bort. Gjelstad ble invitert inn og fikk fotografere.

– Når jeg først får anledning, et privilegium, og blir betrodd noe sånt, kunne jeg ikke gi meg. Da var jeg i gang.

Begravelsen gjorde at hun forsto at dette ikke bare handlet om håndverk.

– Da handlet det om veldig mye mer enn håndverket.

Hun hadde kommet tett på en kultur som var i endring. Kvinnene hun møtte hadde levd liv som snart ikke ville finnes på samme måte. De hadde holdt gårder, familier, klær og tradisjoner i gang mens mennene var på sjøen eller borte på arbeid.

Boken måtte også romme øyenes historie, drakt- og kulturhistorie og noen av kvinnenes egne fortellinger om sorger og gleder gjennom 50 år som del av Sovjetunionen.

Bokomslaget med bilde av Sauendi Mann utenfor låven, Kihnu 2010.

Hun kom ikke bare som fotograf

Gjelstad mener selv at håndverksbakgrunnen gjorde noe med møtene.

– Jeg er jo en håndverker. Jeg har laget klær i 25 år. Jeg har veverutdanning, og jeg har laget mange hundre strikkeoppskrifter og bøker.

Derfor så hun mer enn turister flest.

– Damene skjønte nok at jeg forstod hva de drev med. Jeg forstod verdien og hvor mye arbeid det er i å lage et sånt stoff. Turister kan si: Åh, så fint! Men jeg skjønte at jeg måtte ta på dette og se på veven deres.

Det ga henne en annen inngang. Hun fotograferte ikke kvinnene utenfra. Hun kom med respekt for arbeidet deres.

– På en eller annen måte har dette bragt alt jeg kan sammen i noe, samtidig som jeg har lært foto.

Hun hadde også vært i Estland nok til å forstå litt av språket og væremåten. Det hjalp.

– Jeg kunne bittelitt estisk. Det er jo som finsk, så det er ikke så enkelt. Men noen ord klaffer. Prøvelapp heter provilapp. Mens flyplass er lennujaam. Noen få ting klaffer.

Mary Ellen Mark ba henne dra tilbake

Et viktig møte kom senere, da Gjelstad dro på workshop i Mexico med den amerikanske fotografen Mary Ellen Mark. Hun fikk også arbeide i studioet hennes.

Mark så bildene fra Estland og ga henne et råd som ble avgjørende.

– Hun sa: Du må dra tilbake, og du må fortelle hele historien. Du må ikke bare fotografere ansiktene. Du må inkludere soverommene deres. Du må fortelle hvilket landskap de bor i. Sitter de på kjøkkenet, så må du få med hele kjøkkenet.

Gjelstad skjønte at Mark hadde rett.

– Bare ansikter er veldig flott, men hvis det skulle være en bok med 30 ansikter, ville det blitt veldig kjedelig. Hvor kommer de fra? Hvor bor de? Hvordan ser det ut ute? Hvordan ser det ut inne? Hva spiser de?

Derfor ble «Big Heart, Strong Hands» en fortelling om mer enn portretter. Rommene, veggene, klærne, sengene, landskapet og de små detaljene måtte med.

Hun fotograferte gamle stoffer, slitte skjørt, såpestykker, dører, epler som ikke var plukket, og rom der hele liv hadde foregått.

– Man må ta detaljbilder. Det viser kultur. Det viser tekstur. Det må med i et sånt prosjekt.

Kvinnene som bar øya

På Kihnu og Manija var arbeidsdelingen tydelig. Mennene var på sjøen, på fiske, selfangst eller arbeid borte fra øya. Kvinnene tok seg av det meste på land.

– Kvinnene har gjort alt på land. De har oppdratt barna, laget klærne, drevet gården og tatt vare på dyrene. Hvis traktoren ble ødelagt og mennene ikke var der, måtte kvinnene lære seg å reparere den.

Hun ser klare linjer til norsk kysthistorie.

– Det kan sammenlignes med den norske fiskerbonden og klippfiskkjerringene.

Det gjør også at bildene får en spesiell klang i Kristiansund. Publikum på Wirumbrygga ser gamle kvinner fra Estland, men historien ligger ikke langt unna Nordmøre. Også her var det kvinner som sto i arbeid som samfunnet var avhengig av.

Gjelstad er opptatt av at mennene ikke skal framstilles som udugelige.

– Det er ikke det at de var dårlige mennesker. De hadde bare andre oppgaver.

Men hverdagen på land var i stor grad kvinnenes ansvar.

Fargene som forteller

I foredraget viser Gjelstad hvordan klærne forteller hvem kvinnene er, hvor de er i livet, og hva de har opplevd.

På Kihnu er rødt den vakreste fargen. Rødt hører til ungdom, gode tider og livskraft. Blått er sorgens farge. Gult og grønt brukes mest i detaljer.

Hun lærte dette på en ganske konkret måte.

– Jeg skulle i bryllup og hadde med meg blå kjole. Det var bom.

Hun ler av det i ettertid. Blått var feil farge i bryllup. Det endte med at hun fikk sin egen drakt.

Skjørtene viser alder, sivilstand og livssituasjon. Mørke skjørt betyr sorg. Nederst går en rød kant igjen, også på de mørke skjørtene. Den skal beskytte mot onde ånder og sykdom.

Klærne ble brukt til det nesten ikke var mer igjen av dem.

– Når skjørtet var skittent, snudde man stoffet og sydde det om. Forkleet tok skitten, og det vasket man. Når skjørtet ikke lenger kunne brukes, havnet det oppå høystakkene.

For Gjelstad er dette ikke bare eksotisk kultur. Det er praktisk kunnskap, nøysomhet og livserfaring.

Kuraga Elvi forbereder vinteren, Kihnu 2008. **Foto: Anne Helene Gjelstad**

Ann på jordet

I intervjuet vender hun tilbake til enkeltmenneskene. De gjør prosjektet levende.

En av dem er Rilka Ann.

– Jeg møtte Rilka Ann på jordet sitt. Jeg har aldri klemt noen så myke kinn som hennes. Og se på hendene hennes, hvor vonde de er. Hvor hardt liv hun har hatt.

Året etter fikk Gjelstad komme hjem til henne. Rilka Ann hadde pyntet seg fordi fotografen kom. Hun bodde enkelt, med soverom og kjøkken i samme rom.

– Jeg er ganske sikker på at hun har fått en herregenser som en eller annen turist har lagt igjen. Vi må jo ta vare på dette her. Hun finnes jo ikke lenger.

Maria som snart skulle ligge der

En annen kvinne var Maria, kalt Sauedi Mann. På Kihnu knyttes navn til gårdene, og navnet viste hvilken gård hun hørte til.

Gjelstad fotograferte henne først på kirkegården.

– Jeg gikk bort og viste henne bildet og spurte om jeg kunne få være med hjem. Hun sa ja. Men før vi gikk, sa hun at snart ville hun være her.

På kirkegården lå mannen hennes, moren og faren. Hun regnet med at hun snart skulle ligge der selv.

Senere fotograferte Gjelstad henne hjemme. Hun satt i det lille rommet sitt, med senga, ovnen og tingene rundt seg. Hun var urolig og snakket mye.

– Jeg hadde kamera på stativ. Jeg tror jeg tok 200 eksponeringer, og det var det skarpeste jeg fikk.

Maria bar på en stor sorg. Som ung mor ble hun sendt ut av sovjetmyndighetene for å hogge trær om vinteren. Et tre traff den lille sønnen hennes og drepte ham.

– Hun ønsket hele livet at det var hun som hadde mistet livet og ikke sønnen.

Samtidig hadde Sauedi Mann humor. Da Gjelstads mann Pål var med til Kihnu med langt hår, spurte hun tolken om de ikke hadde frisører der han kom fra.

Bildet Kihnu Virve aldri hadde hatt

I BBC-filmen forteller Gjelstad om Kihnu Virve, en av Estlands mest kjente folkesangere.

Gjelstad fotograferte henne sammen med den middelaldrende sønnen Eedi. Da hun ga henne bildet, fikk hun vite at det var første gang mor og sønn var fotografert sammen.

Det gjorde sterkt inntrykk.

– Det betydde veldig mye for meg å se hvor viktig det er å ta slike bilder. At man kan være så kjent og likevel aldri ha blitt fotografert sammen med sønnen sin, sier hun.

For Gjelstad sier det noe om hva fotografi kan være. Et bilde er ikke bare noe som skal vises på en vegg eller i en bok. Det kan være et minne et menneske har savnet hele livet.

Et prosjekt som nådde langt ut

Da «Big Heart, Strong Hands» kom ut, ble prosjektet lagt merke til langt utenfor Norge. Gjelstad har fått et prosjekt om eldre kvinner på små estiske øyer ut til et stort internasjonalt publikum.

Neeme Mari på soverommet, Manija 2008. **Foto: Anne Helene Gjelstad**

Bildene og boken er omtalt eller publisert i medier og publikasjoner som The Guardian, Business Insider, Die Presse, Expressen, BBC Reel, BBC Travel, NRK Studio 2, RTL Life, The Daily Mail, Times of India og CNN.

Omtalene har kommet fra 28 land verden rundt.

Hun sier selv at prosjektet også traff fordi det minner mange om egen familie.

– Det minner litt om familiene våre. Gården hvor mamma vokste opp på småbruk i Mjøndalen. Hvordan det må ha vært å være dem.

Over 11 år, 50.000 bilder og en bok

Prosjektet vokste. Hun reiste tilbake mange ganger. Hun fotograferte gjennom årstider, møter og nye besøk. Etter hvert satt hun med rundt 50.000 bilder.

– Jeg hadde syv kamerahus og ni linser gjennom prosjektet. Hva velger man egentlig? Hvilke historier skal man fortelle? Hva skal inn, og hva skal ut?

Hun ville at boken skulle henge sammen. Den måtte ha portretter, men også pauser. Landskap. Rom. Detaljer. Leseren måtte få se hvor kvinnene bodde.

– Man må ha hvilebilder innimellom. Jeg har landskapsbilder for å vise folk: Her bodde de.

Hun er tydelig på at bildene er dokumentariske.

– Det er ikke noe som er tatt bort eller lagt til. Jeg har croppet noen bilder, men jeg har ikke fjernet noe. Det gjør man ikke i dokumentariske bilder.

Hun kunne arbeide med fremkallingen, slik man gjør med råfiler som ofte er flate og tamme i fargene, men innholdet i de dokumentariske bildene skulle være ekte.

Første opplag forsvant på åtte uker

Boken kom på det engelske forlaget Dewi Lewis Publishing. Første opplag var på 1000 eksemplarer.

– De tusen bøkene gikk ut på åtte uker. Det er helt formidabelt.

Til sammen ble boken trykket i 2000 eksemplarer. Hun har noen igjen selv, og forleggeren har noen. Men hun er ærlig på at fotobøker ikke er en enkel økonomi.

– Det er vanskelig å selge mange fotobøker.

Hun fikk støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norske Fagfotografers Fond, men egeninnsatsen var enorm.

– Hvis jeg hadde tenkt budsjett, hadde jeg aldri laget den. Den har kostet meg masse penger. All tiden jeg har brukt, får jeg ikke igjen. Men jeg ville ikke stått over for alt i verden. Jeg ville gjort det om igjen.

Boken ble skrevet på engelsk, men hun laget også norsk tekst. Det var mer krevende enn hun hadde trodd.

– Jeg ville ha mitt språk og likevel si det samme.

Hun designet hele boken selv. Lærte seg InDesign og fulgte trykkingen i Verona. Hun likte å møte trykkere som var like nøye som henne.

Vahtra Helju og kua Mari, Manija 2008. **Foto: Anne Helene Gjelstad.**

– Det var skikkelig morsomt å møte noen som er like pirkete og nerdete som en selv.

BBC ringte

Da BBC ville lage film om prosjektet, ble hun overveldet.

– Når jeg får veldig viktige telefonsamtaler som er helt himmelfallende, må jeg gå og sove litt. Da de ringte og ville lage filmen, sa jeg: Nå går jeg og legger meg. Dette kan jeg ikke tenke på.

Filmen «Matriarchy» ble laget for BBC Reel, og Gjelstad forteller at den er sett nesten 250.000 ganger.

– Jeg tror ikke det er så mange norske fotografer som har fått det, egentlig.

Et prosjekt som startet med en håndverkers blikk på gamle kvinner og tekstiler på små estiske øyer, endte hos BBC og i medier over store deler av verden.

Likevel sier hun at Norge ikke har vært det letteste landet å få omtale i.

– Norge er et vanskelig land å få omtale i når man er norsk. Så NRK Radio P2 var hjemme hos meg og lurte på hvorfor ingen i Norge gjorde noe med det når jeg var over hele verden.

Nå står hun altså i Kristiansund, på Nordic Light, med prosjektet rundt seg.

Første gang på Nordic Light

Selv om Nordic Light har vært viktig i norsk foto i mange år, er dette første gang Gjelstad er på selve festivalen.

– Da jeg begynte å lære meg foto, startet Morten opp Nordic Light. Jeg hadde ikke penger til å dra dit. Jeg skulle kjøpe fotoutstyr, ta utdanning og gå på kurs. Så dette er faktisk første gangen jeg er her.

Hun har likevel vært på workshop i regi av Nordic Light tidligere, med Greg Gorman. De bodde i Kristiansund og fotograferte flere steder.

På foredraget viser hun også et bilde av Astrid, som hun møtte på den workshopen.

– Hun sa at jeg hadde fanget sjelen hennes. Vi hadde kontakt på Facebook. Så oppdaget jeg at hun hadde gått bort, og bildet var i begravelsen.

Hun liker naturlig lys

Gjelstad arbeider enkelt. Hun liker naturlig lys og lite utstyr.

– Jeg er ikke flink på blitz, for jeg liker det ikke. Hadde jeg likt det, hadde jeg vært flink. Det er jeg sikker på.

Hun forteller om en erfaring fra fotoskolen. En annen hadde fått fantastisk lys, men ikke blikket. Hun selv hadde ikke like fint lys, men hadde fått blikket.

– Hvis man får lys og blikk til å synge sammen, blir det fint.

Hun brukte blant annet 24–70 mm og 50 mm i Estland. I dag arbeider hun med Nikon D850 og Nikon Z6 III, men hun snakker lite om utstyr før hun blir spurt.

– Jeg jobber enkelt. Det kommer jeg langt med.

Et tydelig skille

I intervjuet snakker Gjelstad også om dokumentarfotografi, presse og kunstig intelligens. Hun er ikke mot digitale verktøy. Hun bruker dem selv i kunstprosjekter og redigering.

Men hun skiller klart mellom kunst og dokumentar.

– Jeg bruker det kunstnerisk og til å gjøre redigeringen enklere hvis det er forsvarlig. Aldri dokumentariske bilder. Selvfølgelig ikke.

Hun mener pressen må være varsom.

– Det jeg synes er skummelt nå, er hvis pressen skal bruke illustrasjonsbilder laget av en datamaskin.

Hun mener man må spørre seg hva som er riktig i hvert enkelt tilfelle. Et kunstbilde kan tåle andre grep enn et dokumentarisk bilde. Et pressebilde må være forankret i virkeligheten.

Hun er også bekymret for at kvaliteten i pressen er svekket.

– Det er nesten ingen aviser som lenger har faste fotografer. Journalister skal kunne alt. Det er veldig vanskelig å være veldig god på alt, særlig når man skal levere og ha deadline.

Pensjon som kunstnerlønn

Gjelstad sier at hun nå er så heldig at hun får det andre kaller pensjon.

Selv kaller hun det kunstnerlønn.

Hun holder kurs, mentorprogram og privatundervisning for å beholde studioet. Men hun sier stort sett nei til vanlige oppdrag.

– Jeg har lyst til å jobbe med kunstprosjektene mine.

Hun fotograferer gravplasser, lager digitale kunstbilder, arbeider med rosebilder og reisebilder. Hun beskriver særlig rosene som er på hell. Det er noe i det gamle, det brukte og det som snart er borte, som går igjen.

– Det er ikke de nye, perfekte rosene som er vakre, men de som er på hell. Noe gammelt i det. Et eller annet levd i det.

Det vakre i slitet

Når Gjelstad snakker om de gamle kvinnene, er hun klar over at livene deres var harde. Hun forteller om fattigdom, sovjettid, tap, sorg, fysisk arbeid og streng sosial kontroll.

Samtidig ser hun skjønnhet.

– Romantikeren i meg ser det vakre. Jeg ser rosene. Jeg ser det vakre i slitet, det vakre i de brukte hendene. Det vakre i levd liv.

Hun vet hva stoffene koster i arbeid. Hun vet hva hendene har gjort. Hun vet at et rom kan være både vakkert og fattig.

Et sted i BBC-filmen forteller hun om en gammel kvinne som mente hun var for gammel og stygg til å bli fotografert.

Gjelstad svarte at det er fint å være gammel. At hun elsket de gamle hendene og rynkene.

Så legger hun til, med glimt i stemmen, at hun selvfølgelig liker deres rynker bedre enn sine egne.

Elsker å lage bilder

Mot slutten av intervjuet spør jeg hva som driver henne.

Hun gjør ikke svaret stort.

– Jeg bare elsker å lage bilder. Jeg kan gå inn i bildene mine, sette på fin musikk og sitte der og lage. Det er et godt sted.

Du kan se flere bilder og filmer på Anne Helene Gjelstad sin nettside

– Da BBC ringte måtte jeg gå og sove litt