Blå toner som utfordret i Normoria
Torhild Ostad, Arild Andersen og Carsten Dahl kom til Hauk Lillesal med «Lyset fra mørket» fredag kveld. Jeg gikk dit fordi kombinasjonen var sterk: en folkemusiker med norske tekster, en av de store bassistene i norsk jazz og en dansk pianist med stort register.
Det ble en konsert med partier som traff hardt, og andre partier som ble for smale for meg.
Kristiansund Jazzklubb presenterte konserten i Normoria. På scenen sto Ostad med vokal og tekster, Andersen på bass og Dahl ved flygelet.
Dette var ikke en konsert som la seg enkelt til rette. Den beveget seg mellom jazz, folketone, vise, improvisasjon og opplesning. Den åpnet og sluttet med tekstlesing, med musikken liggende under. Dermed ble rammen satt tidlig: Tekstene skulle ha stor plass.
Carsten Dahl, Arild Andersen og Torhild Ostad i Hauk Lillesal under konserten «Lyset fra mørket» i Normoria.
Folketonene bar konserten
For meg fungerte kvelden best når Ostads folkemusikalske bakgrunn fikk stå tydelig. Flere av folketonene ble kveldens fineste partier. Da lå jazzen rundt melodiene uten å presse dem ut av fasong. Ostad sang med klar diksjon og rolig kraft. Andersen la dype, varme basstoner under vokalen. Dahl svarte med små harmoniske skift i pianoet.
De friere partiene traff meg mindre. Særlig når opplesning og lavmælt alvor tok mest plass, mistet konserten grepet. Uttrykket ble smalere, og avstanden til stoffet ble større.
Ulike reaksjoner i pausen
I pausen hørte jeg ulike reaksjoner. Noen var tydelig begeistret og beskrev konserten som fantastisk. En annen var skuffet og mente lyden hadde vært for dårlig. En musiker i salen svarte kort da jeg spurte hva han syntes:
– Hva skal man si.
Jeg satt bakerst under første del og lenger framme under andre del. Fra mine plasser opplevde jeg lyden som god, men i en konsert der tekstene betyr så mye, skal det lite til før balansen oppleves feil.
I pausen snakket jeg med Torkild Madsen, som hadde ansvar for lyden, og ga ham beskjed om kommentarene jeg hadde fått. Han er en erfaren lydtekniker, kjent fra blant annet Molde Jazz, Tahitifestivalen og mange andre scener, og arbeider for tiden mest på Kulturfabrikken. Normoria er et nyere rom for ham. Det avanserte anlegget i Hauk Lillesal ble ikke utnyttet fullt ut, og Madsen har ikke fått skikkelig innføring i utstyret. Det bør ordnes før neste konsert av denne typen.
Jazzklubben bruker flere scener
Hauk Lillesal var et godt valg for denne konserten. Publikum kom tett på musikerne, og de sammenleggbare seteradene ga rommet en nærhet som passet formatet.
Geir Obed Nordli, leder i Kristiansund Jazzklubb, ønsket publikum velkommen før konserten i Normoria. Klubben hadde hatt ni konserter denne våren og varslet også sommerjazz på Innlandet.
Kristiansund Jazzklubb har de siste årene brukt flere scener i byen. Det faste tilholdsstedet er Klubbscenen på Kulturfabrikken. Klubben har også brukt Innlandet Kultur- og samfunnshus på Wirumbrygga, som erstatning for Dødeladen, der jazzklubben tidligere hadde konserter. Med Normoria har klubben fått enda et rom å bruke når konserten passer der.
Klubbens leder Geir Obed Nordli ønsket publikum velkommen før konserten. Han fortalte at jazzklubben hadde hatt ni konserter denne våren, og minnet om sommerjazz på Innlandet om et par uker.
Jazzmiljøet i Kristiansund har også en lang historie. Kristiansund Rhythm Club ble stiftet høsten 1936. I 2026 kan jazzmiljøet i byen vise til 90 år med lokal jazzhistorie. Den historien lever videre når noen fortsatt booker artister, rigger scener, åpner dørene og samler publikum.
Torhild Ostad og folketonen
Torhild Ostad er fra Eidsvåg i Romsdal. Hun er folkemusiker, sanger, komponist, tekstforfatter og billedkunstner. Hun debuterte med «Blomar i moll» i 1996, og kom tilbake med «Jeg roper til deg» i 2017 etter et langt opphold fra egne album.
Torhild Ostad sang norske tekster med røtter i folkemusikk, vise og lyrikk til kyndige jazztoner.
I Hauk Lillesal sang hun rolig, med tydelige ord og lite ytre dramatikk. Når folketonen bar sangen, kom stemmen hennes best fram. De norske tekstene fikk mest kraft når uttrykket var enkelt, og når bass og piano holdt seg tett rundt melodien.
Arild Andersen ga konserten mer kraft
Arild Andersen er en av de store skikkelsene i norsk jazz. Han har vært yrkesmusiker siden slutten av 1960-tallet, var tidlig en del av Jan Garbarek Quartet, samarbeidet med Karin Krog og ble senere sentral i Masqualero.
Arild Andersen ga konserten tyngde med sitt varme og melodiske basspill.
I Hauk Lillesal var basspillet en viktig del av uttrykket. Andersen spilte melodisk, varmt og presist. Han la tyngde under sangene, men kom også tydelig fram i partiene der musikken åpnet seg.
Konserten fikk mer liv når Andersen og Dahl fikk større plass. Bass og piano svarte hverandre, og de friere partiene fikk mer bevegelse. Det var da trioen løftet seg mest musikalsk.
Carsten Dahl ved flygelet
Carsten Dahl er en dansk pianist, komponist og improvisatør med stor kapasitet. Han har samarbeidet med Ostad i flere år, og kjennskapen til materialet var tydelig.
Carsten Dahl ved Normorias Steinway-flygel i Hauk Lillesal. Den danske pianisten trakk selv fram klaveret som noe av det beste han har spilt på.
Han spilte tett på vokalen, men slapp også til mer kraft når musikken åpnet for det. Samspillet med Andersen ga konserten flere av de beste partiene. Når bass og piano fikk mer rom, kom det mer driv inn i kvelden.
Dahl hadde også gode ord om flygelet i Hauk Lillesal. Han beskrev instrumentet som noe av det beste han har spilt på. Det er verdt å ta med seg. Et godt instrument betyr mye i musikk der små nyanser bærer mye av uttrykket.
Vi trenger konserter som utfordrer oss
Jeg likte ikke alt denne kvelden. Nettopp derfor ble konserten interessant.
Det er lett å gå på konserter som bekrefter det vi allerede liker. Slike kvelder er fine, men de flytter oss sjelden. «Lyset fra mørket» krevde mer. Konserten irriterte litt, åpnet seg litt, gled unna litt og traff sterkt når folketonen, teksten og samspillet fant riktig balanse.
Byen trenger slike konserter også. Ikke bare de trygge kveldene der alt glir rett inn. Vi trenger arrangører som tør å sette opp musikk som krever noe av publikum, rommet og teknikken.
For meg ble dette en ujevn, men viktig konsert. De beste partiene viste hvorfor Torhild Ostad, Arild Andersen og Carsten Dahl er en trio det var verdt å høre på nært hold.
