Johanna Reine-Nilsen
Da jeg møtte Johanna Reine-Nilsen på Wirumbrygga på Innlandet lørdag 31. mai 2026, hadde hun og bandet nettopp spist bacalao inne på Innlandet kultur- og samfunnshus.
Det passet godt. Vi var tross alt i en gammel klippfiskbrygge i Kristiansund, med sjøen rett utenfor og det lave lyset over Innlandet. Før konserten tok hun seg tid til fotografering ute ved brygga, og etterpå satte vi oss ned for en rolig prat før lydsjekk og konsert.
Johanna Reine-Nilsen. Foto: Odd Inge Teige
Konserten kom i stand etter at Johanna Reine-Nilsen selv tok kontakt med Innlandet kultur- og samfunnshus. Hun hadde fått tips om stedet fra kollegaen Sara Fjellvær, som tidligere har spilt der.
Hun hadde vært i Kristiansund før, men denne gangen kom hun med sitt eget prosjekt. Tidligere har hun vært her som korist for Impossible Green, bandet der samboeren Johannes spiller. Hun var også med da Brynjar Takle Ohr feiret 50-årslag på Kulturfabrikken. Nå kom hun tilbake med låter fra den nye LP-en «Another Joan».
Johanna Reine-Nilsen beskriver seg selv som singer-songwriter, eller sanger og låtskriver på norsk. Hun skriver på engelsk, med tydelig retning mot folk, americana og engelskspråklige viser.
– Jeg putter meg selv i kategorien singer-songwriter. Sanger og låtskriver på norsk. Jeg skriver tekster på engelsk mot folk-sjangeren, inspirert av mye amerikansk musikk, spesielt fra 70-tallet, sier hun.
Johanna Reine-Nilsen er sanger, låtskriver og gitarist. Sammen med Ola Erlien på gitar og Eskil Foyn Bruntvedt på bass presenterte hun låter fra albumet «Another Joan» på Wirumbrygga i Kristiansund. Foto: Odd Inge Teige
Hun nevner Joni Mitchell, Crosby, Stills, Nash og Laurel Canyon-miljøet som viktige referanser.
– Det er kanskje litt tidlig country i det også?
– Det er det kanskje noe i også. Jeg vil ikke si at jeg lager countrymusikk, men mot americana-type ting. Og viser på engelsk, sier hun.
Hun pleier å ha med seg bandet som var med på Wirumbrygga. Musikerne møtte hun på Jazzlinja i Trondheim.
– Vi møttes på Jazzlinja i Trondheim og studerte sammen. Jeg flyttet til Trondheim i 2020, tok en bachelor i jazzvokal, og så bor jeg der fortsatt og frilanser.
Hun mener det har gitt musikken en annen retning at hun spiller med musikere som også har bakgrunn fra jazzmiljøet.
– Det er litt interessant, egentlig. Jeg begynner å ha kjent dem noen år, så vi har jo spilt oss inn. Men dette er kanskje ikke musikken de spiller mest av ellers. Ola, gitaristen min, for eksempel, er egentlig gypsy-akustisk gitarist. Django og hele den greia. Han spiller med Stian Carstensen og Ola Kvernberg, så han har veldig mye influens fra mye forskjellig. Det er ikke bare jazz og bebop, sier hun.
Også Eskil Foyn Bruntvedt kommer inn i musikken med sin bakgrunn.
– Eskil har spilt mye dansebandmusikk, tror jeg, som trøndere kjenner til. De har nok en litt annen approach til musikken jeg skriver enn hvis jeg hadde hatt et annet band. Det synes jeg er veldig fint. De har sin greie å komme med inn i musikken, og improvisasjon. Jeg er veldig glad i hvordan de spiller, hvordan de låter.
Hun tror Trondheim har hatt mye å si for utviklingen som artist.
– Trondheim er jo en mindre by enn Oslo, hvor jeg kommer fra. Jeg tror nok det har hatt en del å si. Man kan bli kjent med absolutt hele miljøet og utnytte seg av de mulighetene man får. Man kan faktisk ringe noen og spørre om noen greier, eller komme og spille her og der, og så kanskje man vokser litt fortere. Miljøet er så kompakt, så du møter på den fine kjernen med en gang.
Musikken hennes springer også ut av en oppvekst der kulturskolen fikk stor betydning. Foreldrene var musikkglade, men hadde andre yrker.
– Jeg kom fra en musikkglad familie, men mamma og pappa møttes i Norges Bank og jobbet med regnskap og økonomi begge to. Nå jobber de i NAV og Redd Barna. Jeg har gått på kulturskole og drevet med sang fra jeg var liten. Det var enten fotball, håndball eller kulturskole, så det ble litt mer den veien, sier hun.
– Så vi skal takke kulturskolen?
– Ja, faktisk. Det synes jeg man skal. Jeg bodde litt utenfor Oslo, litt i suburbs. Jeg startet i kor, og så var det vokalundervisning helt fra barneskolen. Det fortsatte jeg med helt til jeg startet på Jazzlinja i Trondheim etter videregående. Jeg har hatt en veldig støttende familie.
Hun tror foreldrene også har forstått at musikk kan være mer enn en drøm uten retning.
– Jeg tror de synes det er fint at man kan studere, fordi de fleste foreldre synes det er fint at ungene sine studerer, i stedet for at man suser rundt. Jeg tror de forstår at det går an å gjøre et liv av å holde på med musikk, selv om man ikke er verdensomspennende superstjerne.
«Another Joan» er hennes andre LP og følger opp debutalbumet «Blue Circle» fra 2024. Hun skriver på engelsk, og ser for seg at musikken også kan fungere utenfor Norge.
– Det kan jo være et internasjonalt argument for det. Vi har ikke spilt så mye utenfor Norge. Vi spilte på en dansk festival i fjor. Det er det eneste, men jeg tror det finnes marked for musikken utenom landegrensene. Det tror jeg.
Hun mener musikken kan treffe bredt, også når publikum ikke nødvendigvis har samme referanser eller forhold til engelske tekster.
– Norge er jo et lite land. Men jeg føler at musikken kan treffe ganske bredt. Jeg har i hvert fall erfart at det appellerer til ganske mange forskjellige folk. Hvis man er her og spiller for ikke så mange folk, og kanskje en del pensjonister, så er det ikke alle som klarer å relatere nødvendigvis til engelske tekster. Men så finner de et eller annet de setter pris på. Det kommer alltid en eller annen fin tilbakemelding og noe nytt man tenker på hver gang. «Ja, ikke sant, det fikk du med deg.» Det er jo det fineste med det.
Mye av arbeidet rundt prosjektet gjør hun selv.
– Det er jeg som driver med alt av arbeid rundt prosjektet og booker. Vi har vært og spilt litt nå på en liten turné, og så er vi egentlig ferdig med den neste måned etter å ha spilt i Oslo. Så blir det Stereo-festivalen i Trondheim i sommer og litt småting. Men jeg er alltid på utkikk etter andre plasser å spille. Det er mye tid som går med til det.
Selv om «Another Joan» er fersk, skriver hun allerede videre.
– Jeg driver alltid og skriver. Den siste plata er vel en måned gammel, eller noe sånt, så den må kanskje få litt mer tid på beina. Men jeg tenker alltid videre. Fortsette å skrive og finne ut hva som har funket. Jeg blir inspirert av masse annen musikk, men jeg blir også inspirert av det å skrive, og at man lager et produkt og viser fram en plate. Da får man bare lyst til å holde på.
Låtskrivingen kommer ikke alltid i samme rekkefølge. Tekst og melodi kan komme hver for seg, eller samtidig.
– Det er en god blanding. Jeg samler meg opp med en del ideer, melodiideer, tekstideer, og så sitter jeg og syr litt sammen etter hvert. Noen ganger kommer begge deler. Jeg har ikke noe regime på det. Det er mer intuitivt.
Låtene hun tok med til Wirumbrygga handler ifølge henne ofte om små ting.
– Det er veldig mange låter om små ting. Det er kanskje litt eksistensielt, mye av tekstmaterialet. Jeg pleier å sitte og observere, skrive ned tanker, ting rundt meg, hva som er fint, hva som er dårlig, noe folk sier. Så finner jeg ofte essensen av det, og så blir det grunnlaget for en låt. Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg finner ut av så mye i låtene mine, eller at jeg kommer med en konklusjon. Det er mange tankestrømmer om ganske dagligdagse temaer.
Hun beskriver seg ikke bastant som filosofisk, men skrivingen gjør noe med måten hun ser ting på.
– Jeg tror man blir litt mer filosofisk når man skal sette seg ned og skrive om ting.
Hun skriver personlig, men vil ikke at sangene skal bli for private.
– Jeg tror nok det blir veldig personlig uansett, for jeg klarer ikke å skrive hvis jeg ikke har utgangspunkt i noe jeg kjenner på. Det må være nært for at jeg skal formidle noe som kan føles nært. Men jeg vil ikke at det skal være en slags utlevering heller. Jeg er veldig fan av at man kan skrive om noe nært og personlig, men at det ikke blir ubehagelig nært. At det ikke blir for intimt.
Hun mener tekstene må komme fra noe hun selv kjenner.
– Det tar utgangspunkt i det som skjer rundt meg og i livet mitt, fordi jeg tror det hadde føltes litt påtatt hvis jeg skulle drive og mane fram historier.
Forholdet til Kristiansund hadde hun fra før gjennom andre musikere.
– Kristiansund har jeg vært i et par ganger, men ikke spilt her selv. Jeg har vært og koret litt for min samboer Johannes, som spiller i Impossible Green. De har spilt her noen ganger. Halvparten kommer fra byen. Sist gang jeg var her, var da Brynjar Takle Ohr feiret 50-årslag på Kulturfabrikken. Da var jeg der og sang litt. Men jeg har ikke fått opplevd å spille min egen konsert her, så det blir koselig. Dette er en litt annen side av Kristiansund enn det jeg har sett.
Hun likte rammen rundt Wirumbrygga.
– Det er veldig fin energi her for det vi skal spille, tror jeg.
Og før konserten fikk hun altså bacalao.
– Vi fikk bacalao. Det er bra, sier hun.
På Wirumbrygga hadde hun med seg band uten trommer. Fra scenen fortalte hun at de hadde droppet trommene denne gangen, noe hun mente passet godt på et sted som dette. Det var lett å være enig i. Uten trommer fikk stemmen, tekstene, gitarene og bassen mer plass.
Da konserten startet senere på kvelden, satt rundt 40 personer i lokalet. Det passet formatet godt. Dette var en konsert som trengte lyttende folk, korte avstander og en scene der små nyanser fikk plass.
Johanna Reine-Nilsen sammen med Ola Erlien på gitar og Eskil Foyn Bruntvedt på bass presenterte hun låter fra albumet «Another Joan» på Wirumbrygga i Kristiansund. Foto: Odd Inge Teige
Johanna Reine-Nilsen har en nydelig og varm stemme som er som skapt for materialet hun skriver. Låtene er som små godteposer. Det er bare å lene seg tilbake og nyte gavepakkene som blir servert.
Det er nok et lurt grep å hente inn musikere som kommer fra et annet landskap. Ola Erlien og Eskil Foyn Bruntvedtbringer en dynamikk til låtene som hun ellers kanskje ikke hadde fått.
Selv om hun dvelte ved countrystempelet i intervjuet, var det de mest countrypregede låtene som fungerte best for meg. «Thoughts» var et godt eksempel.
Men her skal en gammel mann som har vokst opp med country fra 70-tallet vokte seg for å gi ungdommen for mange råd. Det interessante er at unge musikere fra Jazzlinja i Trondheim velger å gå inn i dette materialet og gjøre det til sitt eget.
Gitarspillet fra Johanna Reine-Nilsen og Ola Erlien, sammen med det rolige og presise basspillet til Eskil Foyn Bruntvedt, bar konserten fram på en måte som passet både rommet og sangene.
Dette er en artist jeg gleder meg til å følge videre. Hun kan nå langt, også utenfor Norges grenser.
