Jeg fulgte Via Karelia sørover gjennom de store skogene fra Kuusamo til Kuhmo, med Russland bare noen kilometer unna. Dagen bød på grensevakter, bjørnespor og historier om spionasje. Mens jeg satt og skrev dagens artikkel, falt den første bloddråpen ved siden av Mac-en.

Her er stedet hvor jeg laget videoen under gårsdagens tur.

Jeg forlot Kuusamo og fortsatte sørover langs Via Karelia og Runon ja Rajan tie – Diktets og grensens vei.

Dette er Finlands eldste turistrute. Den følger den østre grensen i rundt 1080 kilometer, fra Finskebukta i sør til Salla i nord. Ruten ble godkjent som offisiell turistvei i 2002 og merket med internasjonale turistruteskilt i 2003 og 2004.

Jeg kjører den motsatt vei, fra nord mot sør. Fra Salla går ruten gjennom blant annet Kuusamo, Suomussalmi, Kuhmo, Lieksa, Ilomantsi, Joensuu, Tohmajärvi, Kitee, Parikkala, Imatra og Lappeenranta før den når Finskebukta.

Dette er ikke nødvendigvis den raskeste veien sørover. Poenget er å følge grenselandskapet og områdene der finsk, karelsk og russisk historie møtes. I Kainuu går veien gjennom store skoger og villmarksområder, forbi krigsminner, gamle grenseposter, karelske kulturmiljøer og områder med bjørn, ulv og jerv.

Nå ender mange av sideveiene mot Russland ved stengte bommer.

Bommen gikk opp ved Kuusamo–Suoperä

Dagens første stopp var grenseovergangen Kuusamo–Suoperä, øst for Lämsänkylä i Kuusamo. På finsk side kalles anlegget også Kuusamo grensestasjon, mens Suoperä er navnet på overgangen på russisk side.

Jeg kjørte fram til parkeringsplassen utenfor porten. Grensesonen ligger tett på selve stasjonsområdet. Det var stille og tilsynelatende tomt.

Så skiftet lyset plutselig til grønt, og bommen gikk opp.

Jeg konkluderte med at grensevaktene ville snakke med meg. En bil med rengjøringspersonell kom riktignok litt senere, men jeg velger å tro at det var meg de åpnet for.

Jeg kjørte fram mot stasjonsbygningen. Pekka Säkkinen fra den finske grensevakten kom gående mot bilen.

– Pass eller ID-kort, sa han bestemt.

Jeg ga ham ID-kortet og la like godt ved pressekortet. Han ba meg bli sittende i bilen mens han tok med seg kortene inn i bygningen.

Etter en stund kom han tilbake. Nå smilte han. Vi snakket om den stengte grensen og om prosjektet mitt, NATOs nye bakgård. Jeg fortalte at jeg følger grensen fra nord til sør, besøker grenseområdene og skriver om menneskene og lokalsamfunnene som lever nær Russland.

Pekka Säkkinen stilte opp på et portrett. Stemningen var rolig og vennlig.

Så kom en bil merket med den finske grensevakten kjørende. Ut steg en litt eldre mann. Säkkinen fortalte at dette var sjefen hans, Antti Huhtanen.

Jeg håndhilste og fortalte om reisen gjennom Finland. Huhtanen gjorde det klart at det var fotoforbud inne i grensesonen. Han ønsket heller ikke å stille opp på bilde.

Han virket stresset og hadde tydeligvis ikke noe ønske om at besøket skulle vare lenger enn nødvendig. Jeg ga ham visittkortet mitt, takket for møtet og kjørte ut igjen.

Det er likevel litt merkelig med fotoforbudet. Det var ingen trafikk eller annen synlig aktivitet på stasjonen. Samtidig har en bil fra Google Street View tidligere kjørt gjennom anlegget med kamera og fotografert bygningene, bommene og veiene.

**Grenseovergangen Kuusamo–Suoperä fra Google Street View.**

Sikkerhetssituasjonen har selvfølgelig endret seg siden de bildene ble tatt. Grensevaktene følger nye regler og har en helt annen beredskap enn tidligere. Likevel blir kontrasten påfallende når det som allerede ligger tilgjengelig på nettet, ikke lenger kan fotograferes av en journalist på stedet.

Besøket ble kort, men nyttig. Vaktene virket litt skvetne i starten, men roet seg raskt da de hadde kontrollert hvem jeg var.

Grusveier, blåbær og bjørneskit

Videre mot Raate sendte GPS-en meg inn på vei 9125 og deretter ut på grusveier som så ut til å være beregnet mer på skogsmaskiner enn på vanlige personbiler.

Det begynte som en brukbar grusvei. Så ble den gradvis smalere og dårligere. Hullene ble dypere, vannet sto i veibanen og bilen slo fra side til side.

Her fikk både fjæringen og demperne kjørt seg.

Finnland har fantastiske veier, dette er ikke en av de.

Jeg holdt farten mellom 10 og 30 kilometer i timen. Et havari langt ute i de finske skogene ville vært en dårlig avslutning på dagen. Det var nesten ingen trafikk, store avstander og langt mellom bensinstasjonene.

Midt på veien lå en solid ruke med bjørneskit, full av blåbær. Bjørnen hadde tydeligvis forsynt seg godt. Jeg så ikke selve dyret, men sporene viste at det ikke var langt unna.

Ei stor ruke med bjørneskit midt i veibanen.

Da jeg fant en bensinpumpe, fylte jeg tanken selv om den fortsatt var omtrent halvfull. Det har blitt en fast regel på denne turen. Her kan det gå mange mil mellom hver mulighet til å fylle drivstoff.

Teijo på Café Ukraina

Etter flere timer kom jeg fram til Raate, øst for Suomussalmi. Området er kjent for de harde kampene under vinterkrigen, men helt ytterst på Raatteentie ligger også den gamle grensestasjonen, vakttårnet og Raate grensevaktmuseum.

**Raate grensevaktmuseum** med Cafe Ukraina.

På Café Ukraina møtte jeg den frivillige Teijo.

Han bød på kaffe og viste meg rundt på området. Den tidligere grensestasjonen var i bruk fram til 2010. Den røde bygningen ved siden av er enda eldre og stammer fra tiden før vinterkrigen.

Fra vakttårnet er det utsikt over de store skogsområdene mot Russland. Tårnet brukes ikke lenger til grenseovervåkning. Nå skjer kontrollen med kameraer, sensorer og mobile patruljer.

Grensevaktene bor heller ikke lenger på stasjonen. De holder til inne i byen og kjører ut for å patruljere området.

Teijo fortalte også om en nylig hendelse fra grenseområdet. Russiske aktører skal ha forsøkt å verve personer som bodde nær grensen til å samle informasjon. I en av sakene han viste til, skal bevisene ha vært for svake, og anklagene ble ifølge ham frafalt i ankesaken.

Mistanker om spionasje har en lang og mørk historie i Suomussalmi. Finske medier har tidligere skrevet om lokale innbyggere som under vinterkrigen ble anklaget for å samarbeide med Sovjetunionen. Seks sivile ble henrettet av finske myndigheter, mens 26 personer som senere vendte tilbake fra sovjetisk side, ble dømt til lange fengselsstraffer.

Her satt grensevaktene og varslet om hendelser, nå har teknologien tatt over.

Historien ligger fortsatt tett på hverdagen her. Det merkes også i dag. Da jeg spurte Teijo om å bruke et bilde av ham, var han skeptisk. Han sa at bilder publisert på nettet fort kunne ende hos russiske etterretningstjenester.

Jeg tok dette som en spøk. Han hadde tross alt ingen betenkeligheter med å stille opp for fotografering i første omgang. Han er nok en kjent person for folk på begge sider av grensen.

800 meter mot grensesonen

Fra den gamle stasjonen er det omtrent 800 meter ned til grensesonen.

Teijo viste meg hvilken vei jeg skulle gå og gjorde det tydelig at jeg måtte stoppe før det gule skiltet. Det var ikke tillatt å kjøre nedover den gamle grenseveien, så jeg tok kameraet og gikk.

Veien forsvant mellom trærne. Det var stille, bortsett fra myggen og lydene fra skogen. Her finnes bjørn, og sporene langs veien viste at dyrene beveger seg i området.

Etter hvert kom jeg fram til bommen, kameraene og skiltet som markerer grensesonen. Jeg holdt opp pressekortet mot overvåkningskameraet, slik at den som eventuelt fulgte med, kunne se hvem jeg var.

Hit og ikke lengre. Langt der framme ligger Russland.

Grensevaktene skal patruljere området daglig, men jeg møtte ingen. Jeg hadde heller ingen planer om å trosse forbudet for å få kontakt. Jeg gikk så langt det var lovlig og stoppet der.

Et tomt anlegg ved Vartius

Det siste grensestoppet var Vartius, øst for Kuhmo. Dette er den største grenseovergangen på denne delen av reisen og har både vei- og jernbaneforbindelse mot Russland.

Langs veien inn mot stasjonen sto gamle godsvogner og togsett. Deretter kom kameraene, gjerdene og det store grenseanlegget til syne.

Jeg kjørte fram til bommen. Jeg så ikke noe tydelig skilt før jeg var kommet helt fram, men det er liten tvil om at bilen var registrert lenge før jeg nådde stasjonen. Det står kameraer flere steder langs veien inn mot anlegget.

Kamera langs med veien inn mot grensesonen.

Etter møtet ved Kuusamo–Suoperä regnet jeg med at både registreringsnummeret og navnet mitt allerede lå inne hos grensevaktene.

Vartius er bygget for stor trafikk. Her er mange filer, kontrollboder og bommer som tidligere tok unna en jevn strøm av personbiler, busser og lastebiler mellom Finland og Russland.

Nå sto alt tomt.

Finland holder fortsatt alle grenseovergangene på land mot Russland stengt. Myndighetene mener faren for at Russland igjen skal bruke migranter som pressmiddel, fortsatt er så stor at overgangene ikke kan åpnes.

Det enorme anlegget ved Vartius er derfor blitt stående som en ferdigbygget maskin uten trafikk. Jeg hadde grønt lys her også og bommen var oppe, men det var langt på dag og jeg måtte videre.

Bjørnene bryr seg ikke om grenseskiltene

Ikke langt fra Vartius ligger Bear Centre, mindre enn to kilometer fra Russland. Jeg svingte innom og møtte eieren Ari Sääski.

Jeg har hørt mange norske naturfotografer nevne dette stedet. Det var derfor naturlig å svinge innom, selv om det led mot kveld.

Mens grensestasjonen sto tom, satt gjestene hans ute i fotoskjul og ventet på bjørn.

Kvelden før hadde en binne med tre små unger vært innom. I tillegg hadde fire eller fem andre bjørner vist seg. På området finnes mer enn 20 fotoskjul. Noen besøkende sitter der i fem timer om kvelden, mens naturfotografene gjerne blir gjennom hele natten.

Jeg hadde verken tid eller planer om å sette meg i et bjørneskjul denne gangen.

Ari Sääski, som eier stedet, fortalte at bjørnene beveger seg fritt mellom Finland og Russland. Her ute er det ikke noe sammenhengende grensegjerde som stopper dyrene. På russisk side ligger store, vernede skogsområder, og bjørnene krysser grensen i begge retninger.

Jeg sa at jeg ennå ikke hadde sett bjørn ved veien.

Å møte en bjørn langs veien er omtrent som å vinne i lotto, mente han. Dyrene holder seg som regel langt unna biler og mennesker.

Det nærmeste jeg kom denne dagen, var derfor den blåbærfylte ruken midt på skogsveien.

Videre mot Lentiira

Da jeg fortsatte mot Lentiira og Kuhmo, kom regnet tilbake. Det var fortsatt flere mil igjen å kjøre.

Jeg stoppet langs veien og spiste et par brødskiver med brunost og skinke i bilen. Store skoger, myrer og innsjøer fortsatte i alle retninger. Noen steder sto brente og sotede trær igjen etter tidligere skogbranner.

Det hadde tatt en hel dag å besøke tre grenseanlegg og kjøre noen få etapper sørover. Avstandene er store, veiene er ikke alltid slik GPS-en lover, og hvert stopp tar sin tid.

Rom 16 på Hotelli Kainuu

Klokken var rundt 20.30 finsk tid da jeg siktet meg inn mot Kuhmo. Jeg hadde bestemt meg for å bli i byen i to netter.

Jeg kunne ikke fortsette å sove i bilen før feberen og halsinfeksjonen hadde sluppet taket. Et spahotell utenfor byen hadde ledige rom, men lå i øverste prisklasse. To netter der var uaktuelt.

Jeg kjørte derfor til Hotelli Kainuu, et familieeid hotell midt i Kuhmo. Da jeg kom fram, var døra låst og hotellet så stengt ut.

På døra fant jeg et telefonnummer. Jeg ringte.

En positiv stemme svarte. Jeg forklarte situasjonen og fikk en kode til inngangsdøra.

– Vi har ingen der nå, men vi stoler på gjestene våre. Du kan ta rom 16. Så får du hjelpe meg hvis jeg kommer til Norge, var beskjeden.

Med dørkoden kom jeg meg inn. Rom 16 ventet.

Tørrmat hadde jeg med meg, så det ble en rask kveldsmat før jeg gikk rett til sengs.

Etter en god natts søvn tuslet jeg opp i restauranten. Det var fortsatt ingen andre der. Jeg gikk inn på kjøkkenet, traktet en kanne kaffe og kokte noen egg.

Godt utstyrt kjøkken med alt jeg trenger.

Frokosten besto av medbrakt brød, tomater, skinke, ost og egg fra Norge.

Alltid beredt, tenkte jeg.

Hotelli Kainuu ligger i sentrum, omtrent 800 meter fra Pajakkakoski, det øverste av tre stryk i Pajakkajoki. Elva fører vannet videre fra Lammasjärvi mot Ontojärvi og har vært en viktig ferdselsåre gjennom området.

Hotellet er også et av mange steder som merker at trafikken over grensen har forsvunnet. Der det tidligere kom reisende mellom Finland og Russland, er veien nå stengt ved Vartius.

Bloddråpene på bordkanten

Jeg satt alene i hotellrestauranten og skrev på dagens artikkel og redigerte fotografier da en bloddråpe traff bordkanten ved siden av Mac-en.

Så kom en til. Og enda en.

Det samme hadde skjedd noen uker tidligere. Neseblod er ikke noe jeg er plaget med. Jeg mistenkte at luftveisinfeksjonen, kombinert med de blodfortynnende medisinene jeg bruker, gjorde at blødningen ikke ville gi seg.

Etter et par timer begynte jeg å føle meg litt svimmel. Da tenkte jeg at det var på tide å få kontrollert både infeksjonen og blødningen.

Jeg ringte 112 og forklarte situasjonen. Derfra ble jeg guidet til Kuhmon terveysasema, legesenteret i Kuhmo, bare et lite stykke ned i gata fra hotellet.

Etter at jeg hadde identifisert meg, tok det omtrent to minutter før en sykepleier kom og hentet meg. Hun tok en rekke prøver mens jeg fortsatt satt og klemte over nesen.

Så kom legen inn og fortsatte undersøkelsen. Da hadde blødningen heldigvis stoppet.

Jeg hadde ikke feber. Blodtrykket var normalt, lungene hørtes fine ut og de andre undersøkelsene viste ikke noe urovekkende. CRP-prøven viste at det fortsatt var litt betennelse i kroppen.

Legen og jeg var enige om å unngå antibiotika dersom det ikke var helt nødvendig.

Jeg tolker det som at jeg er på bedringens vei.

Besøket hos det finske helsevesenet var raskt, ryddig og effektivt. Som så mye annet jeg har møtt i Finland: Ting fungerer. De har orden på sakene. Ingen egenandel.

Det ble enda et godt møte med menneskene her i NATOs nye bakgård.

Det gamle diskoteket

Nå avslutter jeg artikkelen i restauranten på Hotelli Kainuu. Bak ryggen min ligger et nedlagt diskotek i et hotell som skulle hatt langt flere gjester.

I kveld skal det komme noen. I morgen er det varslet frokost.

Deretter fortsetter reisen sørover langs grensen. Jeg må bare først stikke innom legesenteret med mitt europeiske helsekort, da det lå igjen på rommet. Følg med.

Så falt den første bloddråpen ved siden av Mac-en