Bilen sto klar for en reportasjetur til Finland, men hodet og kroppen sa stopp. Så dukket en liten notis om Skjærgårdsblues opp under frokosten på Averøy.

Jeg kom hjem etter en måned på fotoreise gjennom Spania. Reisen fortsatte gjennom Frankrike og endte i de sveitsiske alpene. Etter noen dagers hvile hjemme på Averøy var jeg fortsatt langt fra uthvilt.

Torsdags morgen satt jeg og spiste frokost og leste nyheter. Da kom jeg over en liten notis om Skjærgårdsblues på Veiholmen.

Veiholmen kjenner jeg godt fra mange turer gjennom årene. Jeg kjenner mange av dem som reiser dit under festivalen, flere av musikerne og mange smølværinger. Tanken på noen dager med blues på Veiholmen tok raskt overhånd.

Jeg sendte en e-post til festivalleder Anker Møllerop og ba om presseakkreditering. Svaret var positivt. Deretter tok jeg kontakt med Tidens Krav. De var også interessert i en sak fra åpningen.

Da var det bare ett spørsmål igjen: Hvor skulle jeg bo?

Bilen var klar

Jeg hadde bodd på hotell i mange uker og hadde fått nok av hotellrom. Bilen var allerede rigget for en lengre reportasjetur langs grensen mellom Finland og Russland. Bak i bilen hadde jeg ordnet soveplass og pakket det meste jeg trengte.

Finland orket jeg ikke nå. Veiholmen var overkommelig. To ferger og noen korte kjøreetapper.

Jeg pakket litt tørrmat, klær og det mest nødvendige. Denne gangen fikk alt kamerautstyret bli med. Selv om jeg skulle arbeide for Tidens Krav og min egen blogg, bestemte jeg meg for at dette også skulle være en kosetur.

På Veiholmen ventet to svært forskjellige konserter. Først en kraftfull blueskonsert der én mann fylte hele lydbildet. Deretter en skikkelig bygdefest med Creedence-låter, allsang og dans mellom stolradene.

Endelig fikk de Bjørn Berge

Før konserten med Bjørn Berge ble jeg med ham bort til dykkersenteret på Veiholmen. Der var det rigget til med mat for artistene og andre som arbeidet med festivalen.

Jeg tok noen portretter og satte meg ned med Berge. Han var den første artisten arrangørene presenterte under årets festival.

Bjørn Berge startet soloprosjektet sitt i 1991. Det første albumet, «Blues Hit Me», kom i 1999. Siden har han gitt ut en lang rekke plater og turnert i store deler av Europa og Nord-Amerika.

Han vant Spellemannprisen i bluesklassen for «Stringmachine» i 2001 og «Illustrated Man» året etter. Han har også mottatt Bluesprisen på Notodden.

Mellom 2014 og 2019 var han medlem av Vamp. Det førte ham også til Smøla og Gurisenteret. Han har i tillegg spilt på Smøla en gang på 1990-tallet, men husker lite av hvor og når det skjedde.

En gitar laget for reisen

Gitaren han hadde med seg til Veiholmen, var ikke en kostbar Martin eller et annet instrument mange forventer å se hos en gitarist på hans nivå.

Den var laget av Journey Instruments. Halsen kan tas av, og gitaren kan pakkes sammen slik at den får plass som håndbagasje på fly.

– Jeg spiller i halvannen time. De andre 22–23 timene er jeg på farten. Denne gitaren er enkel å få inn i en taxi, enkel å ta med på tog og fly, og det er en superkjekk og morsom gitar, fortalte han.

Berge begynte med billige gitarer før han fikk tak i en japansk Takamine mot slutten av 1980-tallet. For ham løste den mange av problemene som oppsto når en akustisk gitar skulle brukes på en scene med høyt lydnivå.

Senere fikk han tilbud om en sponsoravtale med Takamine. Avtalen ga ham to gitarer i året, uten at han måtte bruke tid på messer og stands. På begynnelsen av 2000-tallet ble han liggende høyt oppe på produsentens nettside sammen med navn som Bruce Springsteen og Bono. Det sendte mye trafikk videre til Berges egen hjemmeside.

I 2008 gikk han over til det australske merket Cole Clark. De gitarene brukte han i mange år. Etter hvert ble flyselskapene strengere på hva som kunne tas med inn i kabinen. Da fant han den sammenleggbare gitaren fra Journey Instruments.

– Folk forventer jo at jeg skal bruke en Martin som koster 85.000 kroner. Det kan jeg godt gjøre. Men jeg reiser ikke på turné med slike instrumenter. De kan bli stjålet, noen kan tråkke på dem, eller du kan ramle, sa Berge.

Han var først litt skeptisk til den rimeligere reisegitaren. Etter noen konserter hadde han forandret mening.

Egne låter og et amerikansk kultband

Berge har denne våren gitt ut albumet «Morphine», der han tolker musikk fra det amerikanske kultbandet Morphine.

Morphine bygde mye av musikken sin rundt vokal, en tostrenget bass og barytonsaksofon. Berge har flyttet låtene over i sitt eget uttrykk og bruker blant annet barytongitar der originalene brukte saksofon.

På Veiholmen spilte han både egne låter og sine versjoner av musikken til Morphine.

Før konserten rakk jeg også en kort prat med Anker Møllerop. Han hadde fullt opp med rigging, organisering og alt som må ordnes før publikum slippes inn.

Her finnes ingen stor festivaladministrasjon. De samme menneskene må løse mange oppgaver. Det ble derfor ikke noe langt intervju, men jeg fikk tatt bildene jeg trengte.

Møllerop fortalte publikum at festivalen hadde forsøkt å få Bjørn Berge til Veiholmen i mange år. I år hadde de endelig lyktes.

Gitarsoloer som sugde publikum inn

Det var fullt hus og god stemning på Havkroa da Berge gikk på scenen. Brygga fyltes. Det gjorde også ølglassene.

Berge spiller fantastisk gitar. Gitarsoloene sugde publikum inn i musikken, og fra gitaren hentet han fram lyder som kunne minne om en jungel, med apeskrik og merkelige fugler.

Så tok sangen over.

En basslinje ble spilt inn i en loop i starten av låten. Over den bygde Berge videre med svingende bluesrytmer, gitar og vokal. Det var mye lyd fra én mann og én gitar, han er god med ulike pedaler som gir ekko og de herligste gitarlyder jeg aldri har hørt før.

Dette var en fascinerende konsert med herlig trøkk.

Fest på Brenneriet

Etter konserten på Havkroa gikk turen videre til Brenneriet og Young Fogertys.

Jeg hadde ikke fotografert der siden jeg fotograferte Claudia Scott på samme scene for mange år siden. Brenneriet er ikke verdens enkleste lokale å arbeide i med kamera. Stolpene står ofte akkurat der fotografen skulle ønske å ha fri sikt.

Det er bare å finne åpningene som finnes og gjøre det beste ut av forholdene.

Young Fogertys lagde virkelig fest. Det ble allsang, og flere tok seg en svingom på gulvet mellom stolradene. De kjente Creedence-låtene satt som et skudd.

Bandet er ekstremt samspilt. Trommene og bassen lå tett sammen, mens gitaren og vokalen fikk god plass over det hele. Dette var skikkelig bygdefeststemning, med låtene til Creedence Clearwater Revival i sentrum.

Tre musikere med lang erfaring

Young Fogertys består av Ole Petter Andreassen på gitar og vokal, Morten Lunde på bass og Håvard Takle Ohr på trommer.

Bandet ble startet i 2006 og feirer 20 år med en omfattende jubileumsturné. De spiller bare musikk av Creedence Clearwater Revival. Solomaterialet til John Fogerty er ikke med.

Ole Petter Andreassen er musiker og produsent og har arbeidet innen flere deler av norsk rock. Han er kjent som El Doom og har blant annet spilt i Black Debbath og El Doom & The Born Electric.

Morten Lunde har tidligere spilt bass i Backstreet Girls og Cockroach Clan. Han er også gitarist i Kosmik Boogie Tribe, som spiller røff boogie- og punkrock.

Håvard Takle Ohr vokste opp i Karihola i Kristiansund. Han spiller i Kvelertak og El Cuero og har arbeidet profesjonelt som trommeslager siden ungdomsårene.

Til sammen har de tre bakgrunn fra hardrock, metal, punk, boogie, americana og rootsrock. Det høres når de spiller Creedence. Låtene blir ikke forsiktige kopier av originalene.

– Vi gjør dette fordi vi elsker Creedence. Vi mener noen bør spille denne musikken på en litt mer respektabel måte enn det som ofte blir gjort rundt omkring i Norge. Det blir mye kassegitar- og dansebandversjoner. Etter vårt syn er Creedence mye tøffere enn det, fortalte Ohr etter konserten.

Bandet spiller også låter fra Creedence-katalogen som få andre tributeband tar med. Noen av dem ble heller ikke spilt mye av originalbandet på scenen.

– Vi prøver å være en motvekt, sa han.

Fra Karihola til verden

Jeg kjenner Håvard fra før og tok intervjuet etter konserten. For ham er Young Fogertys et prosjekt han kan vende tilbake til mellom turneene med Kvelertak og arbeidet med El Cuero.

– Kvelertak er arbeidsgiveren min nummer én. El Cuero er hjertebarnet mitt nummer én. Young Fogertys er en kjempekul ting å holde på med mellom alt det andre, sa han.

Ohr ble spurt om å bli med i Kvelertak i 2019. Da var bandet allerede et av Norges største rockeband, også internasjonalt.

– Det var en drøm å få spørsmålet. Jeg elsker å spille tung rock og tung musikk. Kvelertak var sendt fra himmelen for min del.

Etter rundt 30 år på veien har de internasjonale turneene gitt ham muligheten til å komme seg utenfor den vanlige norske ruten.

– Jeg er veldig glad i å spille på Smøla, i Kristiansund, Trondheim og Oslo, men det har jeg gjort mange ganger. Jeg har ikke spilt like mange ganger i Paris, Frankfurt, Mexico, Peru eller Australia. Det er mulig å bevege seg litt utenfor den samme E6-en som jeg har kjørt hele livet.

Veiholmen plasserer han likevel blant de spesielle stedene Young Fogertys får besøke.

– Dette er ikke Skien eller Drammen. Dette er noe helt annet.

Ny plate fra El Cuero

El Cuero ble startet i Kristiansund av Håvard og broren Brynjar Takle Ohr i 2005. Bandet har blandet rock, americana, countryrock og roots gjennom en rekke plateutgivelser og turneer.

Den første platen kom i 2007. Neste år skal bandet markere at det har gått 20 år siden debutalbumet.

Samtidig arbeider El Cuero med en ny plate. Arbeidet har pågått i over to år.

– Jeg kan aldri huske at jeg har vært mer fornøyd enn jeg er nå. Om vi ikke er på toppen, er vi i hvert fall veldig høyt oppe når det gjelder kvaliteten på låtene. Jeg gleder meg veldig til å vise dem fram, sa Ohr.

Planen er både ny plate og turné. Han håper at El Cuero også får lagt turen innom Kristiansund.

Avhengig av lokale arrangører

Ohr var opptatt av arbeidet de lokale arrangørene gjør. Young Fogertys spiller mange små og store steder på jubileumsturneen. Uten arrangører som tar sjansen, blir det heller ingen konserter.

– Noen må arrangere for at vi skal kunne spille. Noen må spille for at publikum skal komme. Skal det finnes overnattingssteder og andre tilbud, må folk ha en grunn til å reise hit. Uten lokale arrangører kommer man ingen vei.

Etter konserten skulle han møte kona og de åtte år gamle tvillingene i Kristiansund. Planen var en ukes ferie og kanskje en tur til Grip. Værmeldingen med kuling kunne sette en stopper for det.

Først måtte han bare ut på Smøla og spille.

Vinden ristet i bilen

Etter intervjuet gikk jeg tilbake til bilen og la meg.

Jeg våknet tidlig av vinden som ristet i bilen og regnet som pisket mot rutene.

Deilig med vær, tenkte jeg.

Etter en måned med temperaturer rundt 30 grader i Spania var jeg tilbake i 13 grader og sørvestlig kuling på Smøla. Kontrastene kunne knapt vært større.

Jeg skrev saken til Tidens Krav i bilen. Etter noen timer trengte jeg mat og bedre arbeidsforhold. Jeg vasket meg i sjøen og kjørte bort til Veiholmen Brygge.

Der ble jeg tatt imot av noen hyggelige damer som disket opp med egg, bacon og nydelig kaffe. En bedre start på dagen kunne jeg ikke fått.

Skjærgårdsblues er 16 år

Smøla Bluesklubb startet Skjærgårdsblues i 2010. Festivalen er dermed 16 år.

I en periode ble arrangementet flyttet til samfunnshuset på Veiholmen, blant annet på grunn av pandemien. Ifølge Anker Møllerop ble det ikke den samme suksessen.

Etter at festivalen flyttet tilbake til bryggene, har de tilreisende kommet tilbake. I år er det publikum fra hele landet, og det var fulle hus under åpningen selv om været ikke var det beste.

– Dette ser ut til å bli et vellykket arrangement, sa Møllerop.

Anker Møllerop er primus motor på Skjærgårdsblues.

Dette skjer videre

Fredag ettermiddag spiller Øyvind Vassli Hansen på Brenneriet. Han kommer fra Frei og er mest kjent som frontfigur i Bolga Bluesband. Han har også vært med i flere andre band gjennom årene. I 2012 mottok han Trandalbluesprisen. Hansen er en erfaren formidler med et repertoar som henter mye fra den klassiske bluestradisjonen.

Fredag kveld spiller Bjørn Berge enda en konsert på Havkroa. Senere overtar Something Blue fra Romerike scenen på Brenneriet.

Something Blue består av Ingrid Byng på vokal, Roar Borgersen på gitar, Paul Langlo på bass, Stefan Spång på trommer og Oddbjørn Grønseth på orgel og piano. De fem har lang og variert erfaring og spiller et bredt bluesrepertoar med plass til både rolige partier, dans og allsang.

Lørdag ettermiddag blir det jam-session utenfor Havkroa. Her møtes musikere fra festivalen i kombinasjoner som ikke står i det ordinære programmet. Det er ofte under slike møter de mest uventede øyeblikkene oppstår.

Lørdag kveld spiller Daniel Eriksen Trio på Havkroa.

Daniel Eriksen har nærmere 30 år bak seg som turnerende bluesartist. Musikken hans er forankret i Mississippi-deltablues, hill country blues, New Orleans-rytmer og rock’n’roll. Han har utviklet en personlig gitarstil med åpne stemminger og bottleneck.

Eriksen har gitt ut en rekke album, vunnet to Spellemannpriser og mottatt Bluesprisen på Notodden. I 2018 tok han andreplass i International Blues Challenge i Memphis.

Med seg har han Richard Gjems på munnspill og Stig Sjøstrøm på trommer og perkusjon. Gjems er en mye brukt munnspiller i det norske bluesmiljøet. Sjøstrøm har bakgrunn fra klassisk perkusjon i Frankrike, tradisjonelle trommer i Afrika og studier hos musikere i New Orleans og sørstatene. Han og Eriksen har spilt sammen i rundt 20 år.

Festivalen avsluttes lørdag kveld på Brenneriet med Fat Fred & The Possumhunters.

Bandet spiller en blanding av rockabilly, blues, swing og rock’n’roll. Her er det analoge instrumenter, ståbass og et uttrykk som henter mye fra amerikansk musikk før den digitale tidsalderen.

Bandet består av Fredrik «Fat Fred» Støvind på vokal, David Skeie på piano og munnspill, Joachim Svendsen på gitar, Erlend Hølland på ståbass og Pål Emil Storm-Berg på trommer.

Nå skal jeg roe ned, spise godt og få med meg resten av Skjærgårdsblues. Finland får vente. Veiholmen holder lenge akkurat nå.

Følg med videre, og del gjerne saken med noen du tror vil ha glede av den.

Sørvest kuling og Skjærgårdsblues