Fredagen på Skjærgårdsblues ble en dag med gode konserter, gamle kjente og interessante møter med mennesker både på og utenfor scenen. Alt sammen ytterst i havgapet på Veiholmen.

For en herlig dag på Skjærgårdsblues.

Dagen startet med en nydelig frokost på Veiholmen Brygge. Utover dagen møtte jeg flere gamle kjente. Det er slik det er her ute. Folk stopper, slår av en prat.

Du kommer ikke stort lenger ut i havet enn til Veiholmen på Smøla. Her har Smøla Bluesklubb klart å holde liv i Skjærgårdsblues i 16 år. Det står det respekt av.

Dagens første konsert skulle være med Øyvind Vassli Hansen på Brenneriet. Jeg gikk bort dit i god tid før konserten. På Brenneriet tok jeg en kopp kaffe med en utflyttet kristiansunder som arbeider i crewet under festivalen.

En utflyttet kristiansunder bak spakene

Sam Nataniel Møllerop Allum er en av flere som arbeider med lyd og lys under Skjærgårdsblues.

Han bor i dag på Kirkøy på Hvaler, men har sterke bånd til både Smøla og Kristiansund. Det første halvåret bodde han på Råket. Etter noen år sørpå flyttet familien til Kristiansund da han var ni år.

De bodde først i Blikkstads gate, rett bak Allanengen barneskole. Fra vinduet kunne han se gitteret foran vinduene i første etasje på skolen.

– Jeg spurte mamma om det var et fengsel. Nei, sa hun. Det er skolen du skal begynne på.

Musikkinteressen startet tidlig. Sam spilte trommer før han senere ble vokalist i Frei-bandet Phantom Lord. Han var også DJ på Rundhuset sammen med Stig Rovik. De kalte seg Star Brothers.

Under militærtjenesten i Bergen i 1992 ble han plutselig satt til å styre lyden under en konsert med Anja Garbarek etter at lydteknikeren hadde skadet begge hendene.

– Jeg hadde bare brukt en mikser med fire kanaler. Så satte de meg bak en med rundt 64. Jeg svettet oppover, men jeg fikk det til.

Sam Nataniel Møllerop Allum sammen med Anders Grønnseth bak miksepulten.

Sam er nå fast lydtekniker i Fredrikstad Bluesklubb. Dette er hans femte år som en del av laget som arbeider med lyd og lys under Skjærgårdsblues.

Øyvind åpnet fredagen

Ikke lenge etter kaffekoppen med Sam gikk Øyvind Vassli Hansen på scenen på Brenneriet.

Han var alene med gitarer og banjo.Han spilte musikk med røtter helt tilbake til slavetiden i USA.

Øyvind er en god formidler. Han kjenner historien bak musikken og formidler den på en rå og ekte måte. Her er det ikke plass til noe jåleri.

På noen av låtene fikk han hjelp av Bjørn Tore Moen fra Trondheim på munnspill. Mot slutten av konserten kom Anker Møllerop opp og satte seg bak trommene.

Det ble en forrykende start på fredagen.

Torsk og hvitvin

Bjørn Berge spilte på Havkroa denne kvelden. Den konserten valgte jeg å droppe. Jeg hadde allerede hørt ham torsdag og tok heller middagen på Veiholmen Brygge.

Torsk og hvitvin er helt greit.

Senere på kvelden traff jeg Bjørn. Han var strålende fornøyd med konserten og mottakelsen fra publikum.

Mathias Angelhus kom hjem til Veiholmen

Etter middagen støtte jeg på Mathias Angelhus.

Han har jeg fulgt siden han var en liten guttunge på musikklinja i Kristiansund. Den gangen spilte han sammen med kameratene sine i The Stapes. Nå er han frontfigur i The Impossible Green og gir også ut musikk som soloartist.

Familien hans kommer fra Veiholmen, og Mathias har vært her om sommeren gjennom hele oppveksten. Denne gangen var det faren og søsteren som fikk ham til å ta turen.

– Fattern ringte og sa at jeg måtte bli med utover. Søsteren min la også litt press på meg. Jeg hadde egentlig ting å gjøre i Trondheim, men jeg ble med. Det er jeg glad for, fortalte han.

Han kjente flere av musikerne som skulle spille, blant andre Øyvind Vassli Hansen, som også har vært gitarlæreren hans.

Mathias og The Impossible Green har nettopp gjort ferdig et nytt album som kommer i høst. Bandet skal også ut på en omfattende turné. Samtidig arbeider han med en ny soloplate.

Han omtaler seg selv som en del av singer-songwriter-tradisjonen. Det er sangene og tekstene som står i sentrum.

– Jeg samler på ord og fraser. Jeg prøver å lage sanger som leter etter noe som er jævla ekte. Jeg vil lage noe som er vakkert. Rock kan være utrolig vakkert. Mange tenker at rock bare skal være tøft og hardt, men den kan også være stor og vakker.

Den første store musikalske opplevelsen var Led Zeppelin. Derfra begynte han å lete bakover i blueshistorien. Jack White førte ham videre til Robert Johnson og flere av de gamle bluesartistene.

Så oppdaget han Bob Dylan.

– En stor del av mitt musikalske liv handler om Dylan. Det er ham jeg tenker mest på.

Mathias har sett Dylan to ganger tidligere. Når Dylan kommer til Europa igjen, håper han å få med seg konserten i Göteborg.

Fra Vågen til Lillestrøm

Etter intervjuet gikk jeg ut mot brygga. Der traff jeg Oddbjørn Grønseth, som var på vei til Dykkersenteret for å møte resten av bandet.

Jeg ble med.

Oddbjørn spiller orgel og piano i Something Blue, som skulle ha fredagens siste konsert på Brenneriet.

Han kommer fra Kristiansund, ble født på Nordlandet og vokste opp i Schjetnans gata. Musikken kom tidlig inn i familien. Den fem år eldre broren begynte i korps og spilte senere orgel og piano. Da instrumentene kom i hus, begynte Oddbjørn å spille.

– Jeg lærte meg mer eller mindre selv. Jeg kunne selvfølgelig spørre broren min når det var noe jeg lurte på.

Broren til Oddbjørn Grønseth, Anders Grønseth, er en av lydteknikerne under Skjærgårdsblues. Til daglig har han ansvar for de tekniske og audiovisuelle løsningene ved Festiviteten i Kristiansund. Han spiller også piano og orgel i det legendariske Kristiansund-bandet Asterix.

Korpsmusikken traff ham aldri helt. Det gjorde derimot The Beatles, Creedence Clearwater Revival, Motown og etter hvert blues og jazz. B.B. King ble et av de store navnene.

Oddbjørn har spilt i flere band på Østlandet, blant andre Blå Resept og Blues Bugs. Med Blues Bugs spilte han også på Atlanterhavsblues.

Til daglig arbeider han med digital sikkerhet i Bane Nor. Musikken har han beholdt som en kjær hobby.

Han har vært på Skjærgårdsblues flere ganger, både som musiker og som deltaker på jam. Gjennom broren har han også fått en sterk tilknytning til Smøla.

– Det er noe med å komme hit. Øya og havet. Jeg kjenner at det svulmer litt i brystet når jeg kommer utover.

Oddbjørn mener Skjærgårdsblues har gjort seg bemerket langt utenfor Smøla. Folk fra bluesklubber rundt om i landet kommer hit, og musikere som har spilt på festivalen, snakker varmt om opplevelsen.

– Musikerne spiser sammen og blir kjent med hverandre. Alt er nært. Det er det som gjør denne festivalen spesiell.

Ingrid Byng og kvinnene i bluesen

På Dykkersenteret tok jeg også en prat med vokalist Ingrid Byng.

Hun kommer fra Skjetten og bor i Fjerdingby i Rælingen. Der øver Something Blue i et menighetshus. Det passer på sitt vis godt for et band som spiller musikk med sterke røtter i kirkene og det svarte miljøet i sørstatene.

Ingrid vokste opp med blues. Faren var en stor bluesentusiast, og hjemme hørte hun blant andre Robert Johnson, B.B. King og Howlin’ Wolf.

Likevel ventet hun lenge før hun selv begynte å synge blues.

– Jeg følte at jeg måtte bli voksen først. Blues handler ofte om tunge skjebner. Jeg liker å fortelle om sangene, slik at publikum kan tenke litt over det de hører.

Hun er spesielt opptatt av kvinnene i blueshistorien. Mange svarte kvinnelige artister spilte inn sanger som senere ble store i versjoner med mannlige og hvite artister. Kvinnene fikk ofte lite penger og liten anerkjennelse.

Big Mama Thornton, Bonnie Raitt og Susan Tedeschi er blant artistene hun trekker fram.

– Når vi velger sanger, ser jeg på hvem som har skrevet dem, og hvem som har framført dem. Blues handler ofte om forhold, sex, alkohol og samlivsbrudd. Menn og kvinner kan fortelle de samme historiene på forskjellige måter.

Ingrid var den eneste kvinnelige musikeren i bandene på årets festivalprogram. Det synes hun er verdt å merke seg.

Something Blue har spilt i sin nåværende form siden 2023. Bandet består av Ingrid Byng på vokal, Roar Borgersen på gitar, Paul Langlo på bass, Stefan Spång på trommer og Oddbjørn Grønseth på orgel og piano.

**Something Bluefra venstre: Ingrid Byng** på vokal, **Stefan Spång** på trommer, **Roar Borgersen** på gitar, **Oddbjørn Grønseth** på orgel og piano, **Paul Langlo** på bass, og

For Ingrid var dette det første møtet med Veiholmen.

– Det er som å komme til et annet land. Naturen er helt annerledes enn hjemme. Dette er et gammelt fiskevær med hardt arbeid og mange skjebner. Bluesen passer godt her.

Avsluttet med Route 66

Senere på kvelden sto Something Blue på scenen på Brenneriet.

Bandet leverte en solid konsert med blues fra flere perioder. Ingrid fortalte om noen av sangene underveis, mens resten av bandet viste hvorfor fem erfarne musikere fra forskjellige band har funnet tonen sammen.

Something Blue var siste band på Brenneriet denne fine fredagskvelden på fiskeværet langt ute i havet på Smøla.

De avsluttet med «Route 66».

En herlig dag med blues på Veiholmen