Klovnen Javi Javichy
På Praza Francisco Asorey i Cambados ble møtet med Javi Javichy også et møte med klovnen som håndverk, gatekunst, samfunnsspeil og kunstfigur. For meg passer slike gatekunstnere naturlig inn i streetfotoprosjektet jeg arbeider med her i Galicia. Jeg fotograferer mennesker, steder og situasjoner der byen lever, og der små øyeblikk oppstår mellom publikum, forbipasserende og kunstnere. El texto en español continúa después de la versión noruega.
Javier Díaz Ramírez, kjent som Javi Javichy og El Malabarista de la Pista, under Clownbados 2026 på Praza Francisco Asorey i Cambados.
Javi Javichy er en spansk klovn, skuespiller, showmann og sjonglør fra Madrid. Han er født i 1977 og arbeider under scenenavnet El Malabarista de la Pista – sjongløren i manesjen.
Søndag kveld sto han på Praza Francisco Asorey i Cambados med svart skjorte, hvit vest, rosa slips og lett sminke. På bakken lå tallerkener, pinner, kasser, en koffert, røde matter og en liten løve. Det holdt. En klovn, en sjonglør og et publikum tett på hverandre.
Klovnen er en av de eldste figurene i scenekunsten. Han får oss til å le, og han gjør også noe mer. Klovnen kan si det andre tier om. Han kan peke på makt, vaner, forfengelighet og dumskap uten å holde tale. Han snur verden litt på hodet, og nettopp derfor ser vi oss selv klarere.
Denne rollen har fulgt klovnen gjennom folkefester, markeder, hoff, sirkus, teater og gatekunst. Den som spiller narr, får lov til å være både morsom og avslørende. Klovnen faller, bommer, overdriver og later som han mister kontrollen. Samtidig styrer han rommet. Han viser hvor lett mennesker lar seg distrahere, hvor raskt vi søker trygghet i flokken, og hvor komisk alvorlige vi kan bli når noen ser på oss.
««Dette streetfotoprosjektet er min måte å se Galicia på. Jeg beveger meg gjennom gater, havner, barer og plasser med kameraet, og leter etter menneskene, lyset og de små scenene som gir stedet liv.»
— Odd Inge Teige»
Klovnen går også igjen i kunsten. Pierrot, Harlequin og sirkusartisten finnes i europeisk maleri, grafikk, teater og film. Hos Pablo Picasso blir harlekinen en tenksom og melankolsk figur. Hos Georges Rouault får klovnen et alvorlig, nesten ensomt ansikt. I kunsten er klovnen ofte mer enn underholdning. Han står mellom latter og sorg, maske og menneske, spill og sannhet.
Det var dette som gjorde Javi Javichy interessant i Cambados. Han kom med tallerkener, pinner og kasser, men forestillingen handlet like mye om menneskene foran ham. Han brukte torget som scene og publikum som materiale.
Javi Javichy har bygd karrieren fra gate og scene. Først som selvlært artist, senere med opplæring ved teater- og sirkusskoler. For mer enn femten år siden etablerte han sitt eget kompani. Siden har han gjort mer enn 5.000 forestillinger på fem kontinenter. Han har arbeidet med festivaler, gatekunst, TV og sceniske prosjekter, med opptredener knyttet til Un, dos, tres, ¡A leer esta vez!, Club Megatrix og Pecado Original.
Sjongleringen hans er solid håndverk. I forestillingen Plato, platito, platete bruker han tallerkener, pinner, esker og små rekvisitter som kastes, fanges, balanseres og settes i spill. Presisjonen ligger i rytmen, kontrollen og timingen. Hos Javi Javichy blir teknikken koblet til ansikt, kropp, pauser og blikk. Han leser publikum hele tiden.
Den internasjonale merittlisten forklarer noe av tryggheten. Javi Javichy har deltatt på Festival Internacional de Teatro de Calle de Valladolid, Festival Internacional de Teatro de Shizuoka i Japan, Festival de Gorra og prosjekter knyttet til Unicef i Afrika. Forestillingene hans er premiert ved Festiclown 2005 i Galicia, International Theatre Festival in Landshut i Tyskland og Festival degli Artisti di Strada i Ascona i Sveits.
På torget i Cambados var kontakten med menneskene foran ham det sterkeste. Barn og voksne ble trukket inn i sjongleringer og små sprell. En jente på første benk satt med blikket ned i mobiltelefonen. Javi Javichy stoppet, fanget henne med blikket og ga klar beskjed om at telefonen kunne ligge igjen hjemme neste gang. Det var humor, men også alvor nok til at poenget satt.
Der kom klovnens samfunnsrolle tydelig fram. Han moraliserte med et smil. Han gjorde mobiltelefonen til en rekvisitt uten å ta den i hånden. Hele torget forsto poenget på noen sekunder. Barnet, foreldrene, de voksne rundt og alle som selv hadde kjent på fristelsen til å se ned i skjermen, ble en del av samme lille scene.
En eldre herre som sto og pratet med noen i publikum, fikk samme behandling. Samtalen hans ble en del av forestillingen. Forbipasserende fra nabolaget ble raskt dratt inn i situasjonen. Fotografen fikk også sin dose oppmerksomhet.
Slik arbeider en erfaren gateartist. Han trenger lysrigg, sceneteppe og avstand i liten grad. Han trenger blikk, timing og mot til å bruke det som skjer akkurat der. Det er risikabelt, fordi publikum kan svare feil, gå videre eller stjele rytmen. Hos Javi Javichy ble denne risikoen selve nerven.
Under Clownbados 2026 opptrådte Javi Javichy søndag 5. juli klokken 21.00 på Praza Francisco Asorey i Cambados. Festivalen fyller gatene i byen med klovn, sirkus, magi og gatekunst for hele familien.
For meg er det derfor naturlig at gatekunstnere inngår i streetfotoprosjektet jeg arbeider med her i Galicia. Jeg har fotografert i Vigo og drar nå videre til Santiago de Compostela, der jeg håper å møte flere kunstnere som bruker gatehjørner, torg og plasser som scene. De hører hjemme i prosjektet, fordi de gjør byen levende akkurat der folk passerer.
På torget viste Javi Javichy hvorfor klovnefaget handler om langt mer enn kostyme, rekvisitter og teknikk. Han er en dyktig sjonglør, men styrken lå i måten han brukte menneskene foran seg på. Uro, prat, mobiltelefoner, nysgjerrige barn, voksne som forsøkte å gli unna og tilfeldige forbipasserende ble materiale. Publikum måtte følge med, eller bli en del av scenen.
Derfor lever klovnen videre, både på torget og i kunsten. Han får oss til å le av andre, og så oppdager vi at vi ler av oss selv.
El payaso Javi Javichy
En la Praza Francisco Asorey, en Cambados, el encuentro con Javi Javichy fue también un encuentro con el payasocomo oficio, arte callejero, espejo social y figura artística. Para mí, estos artistas callejeros tienen un lugar natural en el proyecto de fotografía callejera en el que trabajo aquí en Galicia. Fotografío personas, lugares y situaciones allí donde vive la ciudad, y donde pequeños instantes surgen entre el público, los transeúntes y los artistas.
Javier Díaz Ramírez, conocido como Javi Javichy y El Malabarista de la Pista, durante Clownbados 2026 en la Praza Francisco Asorey, en Cambados.
Javi Javichy es un payaso, actor, showman y malabarista español de Madrid. Nació en 1977 y trabaja bajo el nombre artístico El Malabarista de la Pista.
El domingo por la noche estaba en la Praza Francisco Asorey, en Cambados, con camisa negra, chaleco blanco, corbata rosa y un maquillaje ligero. En el suelo había platos, palos, cajas, una maleta, alfombras rojas y un pequeño león. Bastaba con eso. Un payaso, un malabarista y un público muy cerca.
««Este proyecto de fotografía callejera es mi manera de mirar Galicia. Recorro calles, puertos, bares y plazas con la cámara, buscando a las personas, la luz y las pequeñas escenas que dan vida al lugar.»
— Odd Inge Teige»
El payaso es una de las figuras más antiguas de las artes escénicas. Nos hace reír, y también hace algo más. El payasopuede decir lo que otros callan. Puede señalar el poder, las costumbres, la vanidad y la estupidez sin pronunciar un discurso. Pone el mundo un poco patas arriba, y precisamente por eso nos vemos con más claridad.
Ese papel ha acompañado al payaso a través de las fiestas populares, los mercados, las cortes, el circo, el teatro y el arte callejero. Quien hace de bufón puede ser divertido y revelador al mismo tiempo. El payaso cae, falla, exagera y finge perder el control. Al mismo tiempo domina el espacio. Muestra con qué facilidad nos distraemos, con qué rapidez buscamos seguridad en el grupo y lo cómicamente serios que podemos volvernos cuando alguien nos mira.
El payaso aparece también una y otra vez en el arte. Pierrot, Harlequin y el artista de circo están presentes en la pintura, la gráfica, el teatro y el cine europeos. En Pablo Picasso, el arlequín se convierte en una figura pensativa y melancólica. En Georges Rouault, el payaso adquiere un rostro grave, casi solitario. En el arte, el payaso es a menudo más que entretenimiento. Está entre la risa y la tristeza, la máscara y el ser humano, el juego y la verdad.
Eso fue lo que hizo interesante a Javi Javichy en Cambados. Llegó con platos, palos y cajas, pero el espectáculo trataba tanto de la gente que tenía delante como de los objetos. Usó la plaza como escenario y al público como material.
Javi Javichy ha construido su carrera entre la calle y el escenario. Primero como artista autodidacta, después con formación en escuelas de teatro y circo. Hace más de quince años fundó su propia compañía. Desde entonces ha realizado más de 5.000 funciones en cinco continentes. Ha trabajado en festivales, arte callejero, televisión y proyectos escénicos, con actuaciones vinculadas a Un, dos, tres, ¡A leer esta vez!, Club Megatrix y Pecado Original.
Sus malabares son oficio sólido. En el espectáculo Plato, platito, platete utiliza platos, palos, cajas y pequeños objetos que lanza, atrapa, equilibra y pone en movimiento. La precisión está en el ritmo, el control y el timing. En Javi Javichy, la técnica se une al rostro, al cuerpo, a las pausas y a la mirada. Lee al público todo el tiempo.
Su trayectoria internacional explica parte de esa seguridad. Javi Javichy ha participado en el Festival Internacional de Teatro de Calle de Valladolid, el Festival Internacional de Teatro de Shizuoka en Japón, el Festival de Gorra y proyectos vinculados a Unicef en África. Sus espectáculos han sido premiados en Festiclown 2005 en Galicia, en el International Theatre Festival in Landshut en Alemania y en el Festival degli Artisti di Strada en Ascona, en Suiza.
En la plaza de Cambados, lo más fuerte fue el contacto con las personas que tenía delante. Niños y adultos fueron incorporados a los malabares y a pequeñas situaciones cómicas. Una niña de la primera fila miraba hacia abajo, pendiente del teléfono móvil. Javi Javichy se detuvo, la atrapó con la mirada y le dejó claro que la próxima vez podía dejar el teléfono en casa. Había humor, pero también la seriedad suficiente para que el mensaje quedara.
Ahí apareció con claridad la función social del payaso. Moralizó con una sonrisa. Convirtió el teléfono móvil en un objeto escénico sin tocarlo. Toda la plaza entendió el mensaje en pocos segundos. La niña, sus padres, los adultos alrededor y todos los que alguna vez han sentido la tentación de bajar la mirada hacia la pantalla formaron parte de la misma pequeña escena.
Un señor mayor que estaba hablando con alguien del público recibió el mismo tratamiento. Su conversación pasó a formar parte del espectáculo. Los vecinos que cruzaban la plaza quedaron rápidamente incorporados a la situación. El fotógrafo también recibió su parte de atención.
Así trabaja un artista callejero con experiencia. Necesita poca iluminación, poco telón y poca distancia. Necesita mirada, timing y valor para usar lo que ocurre justo en ese momento. Es arriesgado, porque el público puede responder mal, seguir caminando o romper el ritmo. En Javi Javichy, ese riesgo se convirtió en el nervio del espectáculo.
Durante Clownbados 2026, Javi Javichy actuó el domingo 5 de julio a las 21.00 en la Praza Francisco Asorey, en Cambados. El festival llena las calles de la ciudad de payasos, circo, magia y arte callejero para toda la familia.
Por eso me parece natural que los artistas callejeros formen parte del proyecto de fotografía callejera en el que trabajo aquí en Galicia. He fotografiado en Vigo y ahora sigo hacia Santiago de Compostela, donde espero encontrar a más artistas que usan esquinas, plazas y espacios públicos como escenario. Tienen un lugar propio en el proyecto, porque hacen que la ciudad cobre vida justo allí donde pasa la gente.
En la plaza, Javi Javichy mostró por qué el oficio de payaso trata de mucho más que vestuario, objetos y técnica. Es un malabarista hábil, pero su fuerza estaba en la manera de utilizar a las personas que tenía delante. Inquietud, conversación, teléfonos móviles, niños curiosos, adultos que intentaban escabullirse y transeúntes ocasionales se convirtieron en material. El público tenía que prestar atención, o pasar a formar parte de la escena.
Por eso el payaso sigue vivo, tanto en la plaza como en el arte. Nos hace reír de los demás, y entonces descubrimos que nos estamos riendo de nosotros mismos.