Dagens etappe i fotoprosjektet «NATOs nye bakgård» gikk gjennom Pasvikdalen, langs den norsk-russiske grensen. På den andre siden av Pasvikelva ligger Russland, som fører angrepskrig mot Ukraina. Landskapet er fredelig, men soldatene, patruljebåtene og den skjerpede årvåkenheten viser at situasjonen har endret seg.

Treriksrøysa er der den norske, finske og russiske grensen møtes innerst i Pasvik.

Litt på tuppa mottakelse

Jeg kjørte inn i militærleiren til Pasvikkompaniet i Garnisonen i Sør-Varanger. Stasjonen åpnet i 2014 og erstattet de gamle grensestasjonene på Svanvik, Skogfoss og Gjøkåsen.

Her er det bare å kjøre. Ikke port eller skilt.

To soldater kom raskt imot meg. De var tydeligvis ikke vant til at ukjente sivile kjørte inn på området. Mottakelsen minnet om da jeg kjørte bobilen opp foran et slott i Normandie: Her var det ikke lov å bare komme her og komme her.

Stemningen endret seg da jeg viste pressekortet. Jeg ble henvist til et befal, som fortalte at tjenesten går som normalt – business as usual – men at årvåkenheten er skjerpet på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa.

Jeg fikk først lov til å fotografere en replika av grenserøysa med tre grensepåler. Deretter ba de meg slette bildene fordi de var tatt på militært område. Normalt ville jeg ikke gitt meg på å slette bilder, men da dette ikke var noe som helst viktig i mitt prosjekt, og jeg hadde en løsning i tankene så gjorde jeg ikke noe nummer av det. Replikaen er synlig fra offentlig vei, og jeg fotograferte den derfra. Her fotograferes den daglig av alle biler med dashcamera, så da må det være greit.

Replika av Treriksrøysa med grensepålene til Finland, Russland og Norge.

Et fredelig landskap mot et land i krig

På enkelte steder er Pasvikelva så smal og grunn at det ser ut som man praktisk talt kan vasse rett inn i Russland.

Det er vanskelig å forestille seg at landet på den andre siden av elva fører krig mot Ukraina. På begge sider er det den samme skogen og det samme stille vannet. Forskjellen ligger i grensestolpene, overvåkingen og soldatene.

Det er fredelig og idyllisk i Pasvik, men tydelig mer anspent enn før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022.

Pasvikelva der den norsk-russiske grensa går midt i elva.

Svanhovd skulle styrke norsk bosetting

Jeg besøkte NIBIO Svanhovd, som staten etablerte som demonstrasjons- og forsøksgård i 1934.

Gården skulle hjelpe nybyggerne med å utvikle jordbruket og styrke norsk bosetting i grenseområdet. Flere av bygningene og den gamle bjørkealleen er fredet.

I dag driver Norsk institutt for bioøkonomi forskningsstasjonen. På området ligger også Svanhovd botaniske hage, en av tre offentlige botaniske hager nord for polarsirkelen.

Kampen for nasjonalparken

Ved Svanhovd ligger museet til Besøkssenter Øvre Pasvik nasjonalpark. Det var selvbetjent da jeg besøkte det.

Forfatteren Carl Schøyen foreslo vern av urskogen i 1936. Forslaget ble avvist fordi myndighetene ville utnytte skogen. Schøyen fortsatte arbeidet fram til han døde i 1951.

Øvre Pasvik nasjonalpark ble opprettet i 1970 og utvidet fra 66 til 119 kvadratkilometer i 2003.

Schøyen formulerte begrunnelsen slik:

«Urskogen suser bare én gang.»

Grensen delte samenes områder

Museet viser konsekvensene av at grensen mellom Norge og Russland ble fastlagt i 1826.

Grensen skar gjennom områdene til østsamene, også kalt skoltesamene. Pasvik-siidaen brukte begge sider av Pasvikelva. Innbyggerne fikk seks år på seg til å velge norsk eller russisk statsborgerskap.

For Neiden-siidaen ble sommerområdet liggende i Norge, mens vinterområdet havnet i Finland. Grensen skilte familier fra fiskeplasser, jaktområder og sesongboplasser.

Elsasteinen

Museet forteller også historien om Elsasteinen.

Ornitologen Hans Thomas Lange Schaanning bosatte seg på Vaarlamasaari, på dagens russiske side av Pasvikelva. Der giftet han seg med Elsa Fiina Rautiola. De fikk tre barn.

Elsa Fiina døde i 1907, 21 år gammel. Året etter reiste Schaanning en minnestein og hogde navnet ELSA inn i den.

Lokalhistorikeren Steinar Wikan fant steinen igjen på sovjetisk side i 1973. Norske grensesoldater fraktet den over elva etter tillatelse fra norske og sovjetiske myndigheter.

Steinen står på Noatun, gården Schaanning begynte å bygge på norsk side i 1907. Riksantikvaren fredet steinen, seks bygninger og deler av kulturlandskapet i 1990. Noatun er privateid og ikke åpent for publikum.

Skogfoss skole blir hybler

Jeg besøkte den nedlagte Skogfoss skole.

Skoleinternatet ble bygd i 1956. Skolen hadde 21 elever fordelt på to klasser fra første til sjuende trinn før Sør-Varanger kommune la den ned i 2019.

Kommunen solgte bygningen i 2025 til Smart Renhold og Vedlikehold AS fra Molde. Den tidligere skolen bygges nå om til utleiehybler.

Den nedlagte skolen på skogfoss eies av et rengjøringsselskap fra Molde.

Kraftverket krysser riksgrensen

Ved Skogfoss kraftverk går riksgrensen gjennom damanlegget.

Kraftverket ble satt i drift i 1964 og har to turbiner med en samlet effekt på 48 megawatt. Deler av dammen ligger på russisk territorium, mens Norge disponerer kraftanlegget.

Utbyggingen fulgte en avtale mellom Norge og Sovjetunionen fra 1957. Vannet kommer fra Enaresjøen i Finland, som er hovedmagasin for kraftverkene i Pasvikvassdraget.

Kraftverket eies av Pasvik Kraft AS, som er heleid av Varanger Kraft. Varanger Kraft eies av sju kommuner i Finnmark.

Her var det heller ikke mye objektsikkerhet.

Ferga til Finland

Jeg oppsøkte det gamle fergeleiet ved Svanvik.

Fra 1929 gikk det ferge over Pasvikelva til Salmijärvi i finske Petsamo. Ferga fraktet mennesker, biler, hester og varer mellom Norge og Finland.

Det gikk også rutebåt mellom Svanvik og Langvannet, sør for Skogfoss. Båtene ble trukket over land på trallebaner forbi fosser og stryk.

Trafikken stanset da Vinterkrigen begynte i 1939. Etter andre verdenskrig måtte Finland avstå Petsamo til Sovjetunionen. Fergeforbindelsen ble ikke gjenopptatt.

Patruljebåtene

Ved en annen kai lå Garnisonen i Sør-Varangers patruljebåter.

Store deler av den norsk-russiske grensen følger Pasvikelva. Derfor patruljerer soldatene grensen både fra land og fra elva.

Båtene lå stille ved kaia da jeg var der.

Grensevaktenes patruljebåter. Det er flere slike kaier med båter langs med elva.

Nyrud politistasjon

Jeg kjørte videre til Nyrud gård, som offisielt heter Nyrud politistasjon.

Ingvald og Marie Eriksen begynte å rydde gården i 1918, og den stod ferdig i 1922. Staten overtok den i 1955.

Nyrud har ikke fast politibemanning, ekspedisjon eller publikumsmottak. Politiet bruker gården når de har oppdrag i Pasvik og grenseområdet.

I dag var det ingen politifolk der. Jeg møtte noen eldre menn som drev med ringmerking av fugler i Pasvik naturreservat.

Veien stoppet meg

Jeg fortsatte mot Grensefoss, der man kan gå videre mot Treriksrøysa mellom Norge, Finland og Russland.

Den siste delen av grusveien tok jeg ikke sjansen på. Den var laget for traktor – og knapt nok det. Jeg risikerer ikke bilhavari så tidlig i prosjektet.

I morgen fortsetter jeg inn i Finland. Jeg legger om ruten etter flere dager med skog, elver, vann og spredt bebyggelse. Nå søker jeg mot grensebyene. Jeg er glad i naturen, men min urbane nerve har fått litt hard medfart. Følg med på turen gjennom NATOs nye bakgård.

Tett på Russland i Pasvik