Noen mil fra den stengte grensen mot Russland samles motorsyklister til det største MC-treffet i Nord-Finland. Jeg kjørte fra Kirkenes for å møte menneskene i NATOs nye bakgård. Kontrasten til hva som skjer på andre siden av grensen er stor.

På vei sørover

På vei sørover stopper jeg for å fiske. Der møter jeg Liv Torill Labbahå og John Arve Hildonen fra Øst-Finnmark. De er på samme vei som meg, mot motorsykkeltreffet Jänkhällä Jytisee i Saariselkä.

**John Arve Hildonen** med **BMW R1250 GSA** og **Liv Torill Labbahå** med **Kawasaki Eliminator 500**.

– Det er mange her i Øst-Finnmark som har finsk avstamning, sier John Arve Hildonen.

Liv Torill Labbahå kjører en Kawasaki Eliminator 500. Hun har gitt den navnet Olivia.

– Den er akkurat passe stor til meg. Fin å kjøre.

Dette er hennes første langtur med sykkelen, og navnet har hun valgt av en helt bestemt grunn.

– Den heter Olivia, for jeg heter jo Liv. Det må du ha med. Det er viktig.

John Arve Hildonen kjører en BMW R1250 GSA som har passert 80.000 kilometer. Den heter Bolivar.

– Jeg hentet den i Sandefjord 1. mai 2019. Det var fire snøstormer før jeg var hjemme.

Navnet kommer fra sanktbernhardshunden Bolivar i Donald Duck.

– Den har én ting til felles med Bolivar. Den liker ikke snø.

**John Arve Hildonen** og **Liv Torill Labbahå.**

Begge er med i United Veterans MC Norway, en landsdekkende motorsykkelklubb for personell som har deltatt i internasjonale operasjoner i norsk tjeneste.

– Vi drar på turer i lag. Vi har kameratskap. Vi gjenopplever gamle minner og bygger hverandre opp hvis det er noen som har en dårlig dag, sier John Arve Hildonen.

For ham er forbindelsen mellom veteranmiljøet og motorsyklene naturlig.

– Det er uniformering, kameratskap, det å gjøre ting sammen og det å være ute i felt.

United Veterans samarbeider også med finske veteranmiljøer. John Arve Hildonen forteller at en gruppe i Ouluarbeider med å etablere en organisasjon for finner som er blitt såret i internasjonal tjeneste.

Så skiller vi lag. De fortsetter mot Saariselkä, mens jeg kjører videre mot grensen.

Sami og hunden

Ved grenseovergangen i Raja-Jooseppi kjører jeg først helt fram til selve grensen mot Russland. Et par reinsdyr tusler rolig i veibanen, som om de eier stedet – det er det nærmeste jeg kommer liv her. Ellers er det helt stille. Grensen er stengt, og det er ingen mennesker å møte.

Deretter snur jeg og kjører omtrent én kilometer tilbake til grensevaktenes leir i Raja-Jooseppi, som ligger adskilt fra selve grenseovergangen. Det er her jeg møter Sami, som arbeider med grensekontroll. Med seg har han hunden sin, spesialtrent for arbeidet langs gjerdet og i grenseområdet.

For Sami er arbeidsdagen stort sett som før. Han gjør den samme kontrolljobben, mens avgjørelsene om hva som skal skje med grensen videre, er et politisk spørsmål.

Finlands grenseoverganger mot Russland er stengt. De siste ble stengt i desember 2023, etter at Finland viste til at Russland bevisst hadde sendt asylsøkere mot grensen som et ledd i det som ble omtalt som en hybrid påvirkningsoperasjon. Samtidig er Finland blitt medlem av NATO og deler rundt 1340 kilometer grense med Russland.

På norsk side har jeg tidligere vært ved Grense Jakobselv og Storskog, der det fortsatt er begrenset trafikk over grensen. I dette prosjektet er det nettopp slike steder jeg oppsøker for å dokumentere kontrastene mellom Russland i krig og Finland som et fredelig nordisk demokrati. Her ved Raja-Jooseppi er bildet tydelig: grensen er stengt, mens Sami og hunden fortsetter det daglige arbeidet sitt i området langs gjerdet.

Reinsdyrkebab og motorsykler

Fra grensen kjører jeg videre til Saariselkä og Jänkhällä Jytisee. Når jeg kommer fram, går jeg rett på maten og bestiller kebab i pita med reinsdyrkjøtt, servert med tilbehør rett fra de finske skogene. Det smaker nydelig etter kjøreturen.

Utenfor står motorsyklene tett, med Kawasaki, BMW, Triumph og Harley-Davidson side om side. Folk har kjørt hit fra Finland, Norge og andre deler av Europa.

Jeg hadde vært i kontakt med arrangørene før jeg kom til Saariselkä, og presseakkrediteringen lå klar da jeg ankom. Bilen parkerer jeg strategisk utenfor konsertstedet, restauranten Siula, som er en del av Santa’s Hotel Tunturi. Bilen er både transportmiddel og overnattingssted på denne turen, så når den siste konserten er ferdig, har jeg bare noen få meter hjem.

Inne i baren møter jeg en gjeng fra **Finnmark.** Fra venstre: **Morten Johansen** fra Ånjåsog med Kawasaki Vulcan Classic 1997, **Herman** fra Vadsø med BMW R 1200 RT, **Mette** og mannen **Lars** fra Vadsø med BMW K 1600 GT, og **Tommy** fra Vadsø med Triumph 800 XC.

Rundt bordet handler praten om motorsykler, turen hit og folk de kjenner fra tidligere treff. Det er mye av dette Jänkhällä Jytisee handler om. Folk kommer tilbake fordi de vet at de vil møte gamle kjente og treffe nye mennesker med den samme interessen.

Marco fra Rovaniemi

Senere møter jeg Marco fra Rovaniemi, som er medlem av Chapter 11, Lapplands avdeling i en finsk Harley-Davidson-klubb.

På treffet handler det om motorsykler og kameratskap, men til daglig arbeider Marco i det finske militæret. Han forteller det uten å gjøre noe nummer av det og vil ikke gå nærmere inn på hva han gjør der.

Bare noen timer tidligere sto jeg ved den stengte grensen mot Russland. Nå sitter jeg på et motorsykkeltreff og snakker med en finsk soldat. Det sier noe om hvor jeg befinner meg.

Da Russland invaderte Ukraina i 2022, var Finland militært alliansefritt. I 2023 ble landet medlem av NATO.

Marco er fra Rovaniemi og har kjørt nordover til Saariselkä for å møte andre motorsyklister. Noen mil mot øst ligger Russland.

Osmo's Cosmos

Når Osmo’s Cosmos går på scenen, er det med låter de fleste i publikum har hørt mange ganger før. Bandets jobb er å gjøre dem til sine egne for en kveld, og det klarer de virkelig.

Vokalistene Emmi Ylärakkola og Ilkka Koukonen er vokalister og veksler mellom ulike låter, noen tar de sammen.

Dette bandet er på jobb for å underholde, ikke bare spille musikk. Det er forskjellen på et band som bare fremfører coverlåter, og et band som lager en forestilling og en skikkelig opplevelse av en konsert.

Den langhårede Niko Kudjoi er gitaristen jeg legger spesielt merke til denne kvelden. Han er helt klart en gitarist på øverste nivå. Det er ret og slett en nytelse å oppleve noen som trakterer gitaren på denne måten og samtidig klarer å lage show.

På bass står Jere Perta, mens Henry Siira sitter bak trommene. Henry Siira spiller hardt og presist og gir de rocka arrangementene kraft. Sammen med Jere Perta sørger han for at bandet har et tungt fundament når gitarene drar på.

Mot slutten kommer Creedence Clearwater Revival, med Emmi Ylärakkola og Ilkka Koukonen sammen foran. Niko Kudjoi får mer plass og leverer et av konsertens beste gitarpartier.

Deretter kommer ekstranummeret The Final Countdown, en låt omtrent alle har hørt nok ganger. Osmo’s Cosmos får den likevel til å fungere. En herlig avslutning, men kvelden er langt fra over.

Flere kommer til

Fram mot kveldens siste konsert har festivalområdet forandret seg. Det står betydelig flere mennesker foran scenen, og motorsyklistene har fortsatt å komme utover dagen.

Noen har hatt en lang kjøretur. Her er folk fra forskjellige deler av Finland, Norge og resten av Europa. En jeg møter, har kjørt helt fra Polen.

Saariselkä ligger langt nord, også for mange finner. Likevel kjører folk gjennom Europa for å komme hit, og når Yölintu går på scenen, står det langt flere foran scenen enn tidligere på kvelden.

Yölintu

Med Yölintu skifter også musikken karakter. Musikken er ujålete og melodisk, laget for fest og moro.

For norske ører er det ikke så langt unna noe av det Terje Tysland og Åge Aleksandersen gjorde tidligere i karrieren: trekkspill, rockeband, sterke melodier og låter som publikum kan synge med på.

Frontfigur Simo Silmu synger og spiller trekkspill og rytmegitar. Med seg har han Jukka Harju på sologitar, Jari Luostari på bass og Harri Lehtonen på trommer.

Yölintu har holdt på siden 1992, og det merkes. Dette er musikere som tydelig kjenner materialet og hverandre. De bestilte allsang og god stemning fra første låt.

Foran scenen står folk tett, og mange kjenner låtene og synger med. Dette er nok en kveldens store begivenhet for det finske publikumet, men for meg ble Osmo’s Cosmos den største opplevelsen. Musikalsk er jo Yölintu i min gate, men tenk å være på Terje eller Åge-konsert og ikke forstå bæra av tekstene? Finsk skjønner jeg ikke det kvekk av.

Nå har jo Finnland verdens beste skole, så de er svært gode i Engelsk, så det er ikke noe problem å kommunisere.

Flere møter venter

Dette er et trivelig sted, og det blir flere konserter og flere møter med folk som lever fredelige liv her nord.

Senere setter jeg meg ned ved et bord med en finsk gjeng: **Henna-Riikka Linkvist, Arto Linkvist, Tapio Springare, Sini Springare** og **Pentti Salminen**.

På den andre siden av grensen driver Russland med en meningsløs krig mot Ukraina, der tusenvis av unge liv går tapt. Vladimir Putin forsøkte å ta Kyiv, men undervurderte den ukrainske motstanden. Nå vil han ikke tape ansikt og fortsetter å sende unge til fronten, bare for å forsvare et narrativ om å gjenvinne Sovjetunionen, noe som er helt meningsløst hvis målet hadde vært å skape gode liv for befolkningen.

**Ruth** og **Antti** fra **Sallatunturi** koser seg på motorsykkeltreffet **Jänkhällä Jytisee** i **Saariselkä**.

PÅ MC-treff i Jänkhällä Jytisee som best kan oversettes med «Det drønner på vidda», kunne ikke kontrastene vært større. I NATOs nye bakgård er det vennskapet, felles interesser og nye opplevelser som er rådende. Her møtes mange forskjellige folk, med et mål; å ha det trivelig sammen på tvers av landegrensene.

Her er bilder fra første dag på Jänkhällä Jytisee. Alle bilder © Odd Inge Teige

MC-treff i NATOs nye bakgård i sterk kontrast til Putins krig