På bakken var det skog, regn og tomme grenseanlegg. På telefonen kom meldingene om spionfly, atomubåter og øvelser. I Kuhmo satte hotelleier Matti Janhonen ord på det nye livet i NATOs nye bakgård.

*Grensegjerdet i Pelkola ved Imatra. Foto: Den finske grensevakten. Bildet er offentlig eiendom i Finland og hentet fra Wikimedia Commons.*

Hva visste jeg egentlig om Finland før jeg dro?

Tusen sjøers land. Mumitrollet. Arja Saijonmaa. Urho Kekkonen. Vinterkrigen og en hel rekke finske skiløpere jeg ikke lenger husker navnet på.

Jeg hadde hatt lyst til å reise hit i mange år. Fiskeren i meg ville se alle innsjøene. Nysgjerrigheten ville vite mer om landet. Samtidig hadde Finland og Sverige gått inn i NATO, og hele Norden hadde fått et nytt sikkerhetspolitisk kart.

Ved en av de mange innsjøene jeg stoppet ved for å fiske.

Derfor kalte jeg reisen NATOs nye bakgård.

I august kjørte jeg fra Averøy på Nordmøre, gjennom Sverige og Finland til Kirkenes. Derfra fulgte jeg grensen mot Russland sørover på finsk side.

Jeg ventet ikke å møte stridsvogner rundt hver sving. Likevel var jeg spent på hva som ventet.

Det jeg fant, var for det meste enorme skoger, myrer, innsjøer og lange veier med svært lite trafikk. Noen av grusveiene ble dårligere og dårligere til de knapt var beregnet for vanlige biler. Regnet pøste ned. Midt på en skogsvei lå en stor haug bjørneskit, full av blåbær.

Så kom kameraene, bommene og skiltene.

Grenseanlegg som tidligere tok imot biler, busser, lastebiler og tog, sto tomme. Ved en av stasjonene var dagens eneste tegn til liv en renholder som kom for å vaske.

Samtidig kom dagsmeldingene om overvåkingsfly, russiske ubåter og militærøvelser.

Det var denne kontrasten som fulgte meg sørover.

Her er jeg klar til å bevege meg inn mot grensesonen ved **Raatteen vartiomuseo** ved enden av **Raatteentie**, øst for **Suomussalmi** og like ved grensen mot Russland. Museet holder til i en bevart grensestasjon fra 1923 og drives blant annet med hjelp fra frivillige i den lokale grenseveteranforeningen. Like ved ligger **Café Ukraina**, **Kotirintamamuseet** og en utstilling om **Rukajärvi**.

Et nesten tomt hotell

Sist leserne hørte fra meg, hadde jeg kjørt fra Kuusamo til Kuhmo og besøkt tre grenseanlegg underveis.

Kuhmo er en liten by i Kainuu, rundt seks mil fra Russland. Ved den nærmeste grenseovergangen, Vartius, bandt vei og jernbane tidligere området sammen med den russiske gruvebyen Kostamus.

Jeg hadde tatt inn på Hotelli Kainuu. Mens jeg satt i restauranten og skrev, begynte jeg å blø neseblod. Legen mente at jeg hadde en virusinfeksjon, men ellers var prøvene fine.

Jeg tolket det som at jeg var på bedringens vei.

Neste morgen møtte jeg hotelleieren Matti Janhonen.

Han er 60 år og hadde kjøpt hotellet i slutten av juni. Det er et stort hotell med restaurant, pub, scene og et gammelt diskotek. Ifølge Janhonen ble restauranten åpnet av president Urho Kekkonen på 1970-tallet.

Nå var det ingen andre gjester enn meg og en ukrainer som hadde slått seg ned i Finnland for over 20 år siden.

– Etter at Russland angrep Ukraina, ble hele dette området fullstendig annerledes. Hele atmosfæren er forandret. Alt er forandret, sa han.

Da grensen ga arbeid

For å forklare hva som hadde skjedd, gikk Janhonen tilbake til 1960- og 1970-årene.

Kainuu levde først og fremst av jordbruk og skog. Da arbeidsplassene forsvant, flyttet mange til Sverige og Norge.

Så begynte Finland og Sovjetunionen å bygge Kostamus på russisk side av grensen.

Gruvebyen og jernmalmanlegget ble reist fra grunnen av på 1970-tallet med stor finsk medvirkning. Finske entreprenører, ingeniører og anleggsarbeidere deltok. Hotellene og restaurantene på finsk side ble fylt.

– Da blomstret dette stedet. Det var mye arbeid og mange arbeidere, sa Janhonen.

Etter anleggsperioden fortsatte arbeidsreisene, handelen og besøkene. Folk i grenseområdene var vant til å bevege seg mellom landene.

Det merkes også på jernbanen. Finland fikk sitt jernbanenett mens landet var et storfyrstedømme under Russland. Sporvidden er så lik den russiske at tog kan krysse grensen uten å skifte hjul.

– Da kan russiske tog i prinsippet kjøre rett inn i NATO, sa jeg.

– Nettopp, svarte Janhonen.

Forlatte togvogner i Imatra med sporbredde som i Russland.

Finland valgte side

Finland har brukt hele sin selvstendige historie på å leve med Russland som nabo.

Landet mistet store områder til Sovjetunionen etter vinterkrigen og fortsettelseskrigen. Etter krigen bygde Finland et sterkt forsvar, men førte samtidig en forsiktig politikk overfor Moskva.

I grenseområdene er det tydelige spor etter tidligere kriger.

Russlands fullskalainvasjon av Ukraina brøt denne balansen. Finland ble medlem av NATO 4. april 2023. Dermed ble landets 1340 kilometer lange grense mot Russland også forsvarsalliansens lengste grense mot landet.

– Nå er vi offisielt en motstander eller fiende av Russland. Vi er på den andre siden for godt. Vi ønsker ikke å være fiender, men vi har ikke noe valg, sa Janhonen.

Han hadde selv besøkt Russland og skilte mellom regimet i Moskva og menneskene han hadde møtt.

– Folk er hyggelige. De har god mat. Alt er fint. Jeg forstår bare ikke hva problemet er, sa han.

For Kuhmo var følgene lette å se. Russiske turister forsvant, grensehandelen stanset og Vartius ble stående som en ferdigbygd grensestasjon uten trafikk.

Foto tatt inne i grensesonen ved Vartius. Jeg valgte å ikke kjøre inn selv om jeg fikk grønt lys. Jeg viste at jeg var overvåket av kamera hele veien og at de viste hvem jeg var. Det var langt mot kveld, jeg måtte finne meg et hotell.

Fly og ubåter i nord

Mens Janhonen fortalte om det som var borte, viste dagsrapporten hva som hadde kommet i stedet.

Et norsk P-8 Poseidon overvåkingsfly var registrert over Barentshavet. Et britisk RC-135W Rivet Joint, som brukes til elektronisk etterretning, var også i nord. Et svensk overvåkingsfly opererte nær Murmansk og russisk Karelen, mens et nederlandsk tankfly var sett ved Hammerfest.

Flyene opererte rundt havområdene og de russiske militærbasene på Kolahalvøya, flere hundre kilometer nord for Kuhmo.

Samtidig meldte åpne kilder at den nye russiske atomubåten Khabarovsk skulle ha startet sine første prøver fra Severodvinsk ved Kvitsjøen. Ubåten er utviklet for å føre atomdrevne Poseidon-undervannsdroner. Prøveturen var ikke offisielt bekreftet.

På bakken i Kuhmo var det stille. Over nordområdene fulgte NATO-landene nøye med på hva Russland foretok seg.

Statuen **Tervansoutaja** ved **Pajakkajoki** minner om tiden da **Kuhmo** var et sentrum for finsk tjæreproduksjon. Herfra ble tjæretønnene fraktet med robåter gjennom strykene mot **Kajaani** og **Oulu**. Skulpturen er laget av **Risto Saalasti** i 1973.

Sørover mot gjerdet

Jeg hadde planlagt å fortsette fra Kuhmo gjennom Lieksa og Ilomantsi. Janhonen mente at jeg burde kjøre direkte til Imatra dersom jeg ville se det nye grensegjerdet.

– Det beste stedet er ved Imatra, sa han og viste meg området på kartet.

Jeg fulgte rådet.

Imatra er en industriby ved innsjøen Saimaa, noen få kilometer fra Russland. På den andre siden ligger Svetogorsk, som het Enso da byen tilhørte Finland. De to byene var lenge knyttet sammen av industri, arbeid, handel og turisme.

Jeg kom fram torsdag kveld og overnattet ved innsjøen. Der møtte jeg en pensjonert lærerinne som fortalte om Grensemuseet i Immola. Det ble planen for neste morgen.

Først ville jeg forsøke å få se grensegjerdet.

En ny Berlinmur

Finland begynte å bygge den første delen av gjerdet ved Pelkola i Imatra i 2023.

Gjerdet er 3,5 meter høyt og har piggtråd på toppen. Kameraer, sensorer og lys skal hjelpe grensevaktene med å oppdage og stanse mennesker som forsøker å ta seg over.

Rundt 200 kilometer av grensen skal få gjerde. Det bygges der terrenget er lettest å ta seg fram i. Resten går gjennom skog, myr og ødemark.

Bakgrunnen er hendelsene høsten 2023, da rundt 1300 asylsøkere kom til Finland via Russland. Finske myndigheter mener Russland hjalp dem fram til grensen for å legge press på Finland. Moskva avviser anklagen.

Janhonen sammenlignet gjerdet med Berlinmuren.

– Nå har vi grensen i det virkelige liv, sa han.

Langs med veien i Imatra er det skilt og gul tape på trær som viser at her er det ikke lov å bevege seg.

Ingen kunne møte meg

Fredag morgen 21. august kjørte jeg til grensestasjonen i Imatra.

Jeg ringte grensestasjonen og spurte om noen kunne møte meg.

Det var ingen på jobb denne morgenen som kunne stille til intervju. Jeg fikk heller ikke adgang til grensesonen.

Samme morgen offentliggjorde den finske grensevakten en alvorlig hendelse fra dagen før.

Et russisk Iljusjin IL-20 etterretningsfly hadde vært inne i finsk luftrom sør for øya Utö. Flyet var innenfor grensen i omtrent tre minutter og på det meste rundt 8,7 kilometer inne over Finland.

IL-20 brukes til å samle inn elektroniske signaler og kartlegge radarer, samband og militær aktivitet.

Finland åpnet etterforskning, kalte inn den russiske ambassadøren og leverte en diplomatisk protest.

Der sto jeg

Fra grensestasjonen satte jeg kursen mot Grensemuseet.

Jeg kom aldri fram.

Midt i et veikryss kom det knaselyder fra motorrommet. Så lød et smell, og bilen stanset.

Der sto jeg. Fortsatt med virus i kroppen, en bil som hadde sagt takk for seg og blodtrykket i taket.

Hva gjør jeg nå?

Jeg ringte veihjelp. Da svimmelheten og uroen ikke ga seg, ringte jeg også etter ambulanse. Kort tid senere kom både kranbil og ambulanse.

Ambulansepersonellet undersøkte meg. Jeg ble kjørt til hotellet i Imatra, mens bilen havnet på et Toyota-merkeverksted.

Medisiner og andre nødvendige saker lå igjen i bilen. Eieren av verkstedet hentet dem og kom til hotellet med dem fredag kveld. Han og kollegene arbeidet langt utover kvelden for å finne feilen.

Vannpumpen var ødelagt. Kompressoren til klimaanlegget var også defekt. Verkstedet skiftet vannpumpen og koblet ut kompressoren med en kortere reim.

Her snakker ambulansepersonellet med sjåføren av kranbilen. Jeg sitter på trappen av ambulansen, meget omtåket.

Ting er på stell

Formen var fortsatt dårlig og blodtrykket høyt. Jeg oppsøkte legesenteret i Imatra. Derfra ble jeg sendt videre til sykehuset en halvtimes taxitur unna.

Taxisjåføren ville ikke la meg gå inn alene. Han ble med, ordnet registreringen og satt hos meg til jeg ble ropt opp. Først da tok han meg i hånden, ønsket meg lykke til og gikk.

Inne på sykehuset så det ut som et kontrollrom. De koblet meg til EKG, målte oksygen og blodtrykk og tok prøver.

Etter undersøkelsene fant legene ikke noe akutt galt. De mente at det høye blodtrykket skyldtes summen av virusinfeksjonen, den lange reisen, lite søvn og sammenbruddet med bilen.

Jeg fikk blodtrykksmedisin og ble liggende på hotellet gjennom helgen.

Det hadde slått meg flere ganger på reisen: I Finland var det orden på sakene. Taxisjåføren ventet. Sykehuset undersøkte. Verkstedet arbeidet utover kvelden.

Ting var på stell, langt utover det jeg hadde forventet. Når det gjelder forsikringen som skal være den mest gullkantede vi har. LO-favør reiseforikring og bilforsikring med topp kasko. Jeg trodde jeg var trygg. Det var en illusjon.

Øvelse på veien videre

Reisen skulle ha fortsatt sørover til Lappeenranta og den stengte grenseovergangen ved Nuijamaa.

Fra 25. til 27. august, få dager etter at bilen stanset, gjennomførte den finske grensevakten en sikkerhetsøvelse nettopp der. Øvingsstyrker beveget seg i terrenget, myndighetskjøretøy kjørte på veiene og det ble brukt øvingsammunisjon.

Den 28. august meldte Sverige at landet sender Gripen-kampfly og en korvett til Finland for resten av året. Finland hadde bedt om bidraget på grunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen.

Tre dager senere startet Northern Stronghold 26 i Nord-Karelen. Rundt 380 personer deltok i en øvelse med soldater, politi, redningstjeneste og sivile myndigheter.

Samme dag kalte Russlands utenriksminister Sergej Lavrov NATOs militære aktivitet i nordområdene en direkte trussel. Han advarte om en væpnet konfrontasjon med katastrofale følger og skrev at Russland om nødvendig ville forsvare sine interesser med alle tilgjengelige midler.

**Rajamies-statuen** ved Grensemuseet i **Immola** hedrer de omkring 40 000 mennene og kvinnene som tjenestegjorde i Finlands grenseavdelinger under krigene fra 1939 til 1945. Modellen var grensekorporal **Väinö Karjalainen**, som tjenestegjorde i Øst-Karelen. Statuen ble avduket i 1989.

En forsikring ut av helvete

Forsikringen, som skulle gi trygghet da både bilen og helsen sviktet, utviklet seg til et fullstendig kaos av ansvarsfraskrivelse. Bilforsikringen viste til reiseforsikringen, mens SOS International viste tilbake til bilforsikringen. Ingen ville se bilen, helsen og hjemreisen i sammenheng, og LO Favør var det ikke mulig å få noen reell dialog med. I stedet for empati og forslag til løsninger ble jeg møtt med stadig nye krav om dokumentasjon på at det jeg fortalte, faktisk var sant. De satt både med bilder og rapport fra legesenter og sykehus. Det føltes som en Kafka-prosess og en Catch-22-situasjon på samme tid.

Dagen etter oppsøkte jeg legevakten i **Imatra** etter beskjed fra **SOS International**. Der var det ingen lege, og jeg ble sendt videre til **Sør-Karelens sentralsykehus i Lappeenranta**, rundt 35 kilometer unna.

Jeg måtte selv være mellomledd mellom aktørene, holde oversikt over seks forskjellige saksbehandlere og forsøke å finne en vei ut. Til slutt måtte jeg stole på mine egne vurderinger og komme meg hjem med bilen. Ingen av saksbehandlerne har siden spurt hvordan det gikk. Den eneste som har gjort det, er eieren av bilverkstedet i Imatra. Oppdelingen og utkontrakteringen av forsikringstjenestene, uten noen som tar ansvar når flere problemer oppstår samtidig, bør være en vekker for nærmere én million LO-medlemmer. Saken er langt fra over.

Både jeg og bilen

Mandag var bilen kjørbar igjen, men uten klimaanlegg. Etter flere døgn med hvile var også blodtrykket stabilt.

På et tidspunkt så det ut til at jeg måtte reise hjem med fly og la bilen stå i Finland. Men bilen var full av utstyr, og ingen kunne si når eller hvordan den ville komme hjem.

Jeg bestemte meg for å kjenne på formen neste morgen.

Tirsdag var blodtrykket fint. Jeg spiste frokost, gikk et kvarter til verkstedet og spurte eieren om bilen ville tåle turen hjem.

Det var ingen grunn til at den ikke skulle gjøre det, svarte han.

Da satte jeg meg inn og kjørte mot Vasa. La meg inn på et av Stordalens hoteller. Dagen etter tok jeg bilfergen til Umeå og fortsatte gjennom Sverige. Jeg bodde på hotell, tok pauser og målte blodtrykket underveis.

Fredag 28. august var jeg hjemme på Averøy.

Det er grunnen til at det plutselig ble stille etter reisebrevet fra Kuhmo. Jeg har brukt en uke på å få kreftene tilbake.

Nå er både bilen og jeg hjemme. Begge er på bedringens vei.

Hva nå?

Reisen skal bli foredrag og kanskje bok. Vi får se.

Jeg ser frem til at Ana kommer hjem fra Spania -og å og dekke Festspillene i Kristiansund som begynner i neste uke. Følg. med.

NATOs nye bakgård