Det EL PAÍS ikke viser / Lo que EL PAÍS no muestra

EL PAÍS, en av Spanias største og viktigste aviser, markerer femti år med fotoutstillingen «Momentos» i Vigo. Midt i Rúa do Príncipe møtte jeg igjen to gamle kjenninger fra Nordic Light: Stuart Franklin og James Nachtwey, to viktige navn i moderne pressefotografi.

El texto en español aparece después del texto en noruego.

Verdenshistorie i handlegata

Rúa do Príncipe går fra Porta do Sol og opp mot MARCO, museet for samtidskunst. Det er en av hovedgatene i Vigo, full av folk med handleposer, kaffekopper, mobiltelefoner og avtaler de skal rekke. Nå står verdenshistorien midt i gata.

EL PAÍS markerer sitt femtiårsjubileum med utstillingen «Momentos». Store pressefotografier er plassert langs gata, der folk går hver dag. Bildene er hentet ut av avisen og arkivet, og satt rett inn i bylivet.

Jeg er i Vigo for å fotografere. Da er det umulig å gå forbi en slik utstilling uten å stoppe. Bildene gir inspirasjon, men det er også interessant å se hvordan folk reagerer på dem midt i handlegata.

Noen stopper og ser. Andre går rett forbi. Flere står med blikket ned i mobilen, få meter fra bilder av krig, opprør, migrasjon og historiske vendepunkt. Det sier mye om vår tid. Vi er tett på verdenshendelser hele tiden, men lever ofte inne i hver vår skjerm.

Bildet som journalistikk

Utstillingen er først og fremst en hyllest til pressefotografiet. Den viser hva et bilde kan bety når fotografen er til stede i riktig sekund. De beste pressefotografene har gitt oss bilder som sitter sterkere enn mange tekster. Vi husker hendelser gjennom ansikter, kropper, gater og øyeblikk fordi noen sto der og gjorde jobben.

Som fotograf ser jeg også på hvordan bildene er laget. Avstanden til motivet. Blikkene. Kroppene. Komposisjonen. Et sterkt pressefoto er journalistikk i seg selv. Det dokumenterer makt, viser lidelse, fanger vendepunkt og gjør mennesker synlige.

To gamle kjenninger fra Nordic Light

For meg fikk utstillingen også en personlig side. Blant fotografene er Stuart Franklin og James Nachtwey, to navn jeg har møtt flere ganger gjennom Nordic Light International Festival of Photography i Kristiansund. Derfor føltes det nesten som å møte gamle bekjente da jeg så bildene deres i handlegata i Vigo.

Stuart Franklin, kjent fra Magnum Photos, er for mange knyttet til bildet av mannen som stanset tanksene ved Tiananmen i Beijing i 1989. Fotografiet er blitt et symbol på motstandskraft: én mann mot en kolonne med stridsvogner. For meg er det også arbeidet til en fotograf jeg har hatt gleden av å møte og lære av gjennom Nordic Light.

James Nachtwey har gjennom flere tiår dokumentert krig, sult og menneskelig lidelse. Bildet hans fra Rwanda i 1994 er blant de sterkeste vitnesbyrdene fra folkemordet. Jeg har også møtt Nachtwey i Kristiansund. Det som gjør inntrykk, er ikke bare bildene, men alvoret han møter dem med. Hos ham er fotografiet først og fremst et ansvar. Når bildet hans står i Vigo, midt i en vanlig bydag, blir kontrasten mellom hverdagen og det uutholdelige sterk.

Nyheter i en skjermtid

Mens jeg står der med kameraet, tenker jeg også på hvordan nyheter når fram i vår egen tid. I Norge har vi sett undersøkelser som viser at mange unge får nyheter fra sosiale medier, og at bare knappe fire av ti førstegangsvelgere aktivt oppsøker informasjon selv. Medietilsynet har i undersøkelsen «Unges bruk av nyheter» advart om at førstegangsvelgere kan være sårbare for desinformasjon når nyheter, meninger, humor, reklame og kampanjer blandes i samme feed.

Det er alvorlig. Når viktige hendelser bare blir noe som dukker opp mellom alt annet, mister offentligheten noe viktig. Derfor handler denne utstillingen også om redaktørstyrte medier, profesjonelle fotografer, samfunnsfag, språk, historie og kreative fag. Det er en del av demokratiets beredskap.

Flere politikere reagerer når undersøkelser viser at unge følger lite med på nyheter. Den reaksjonen blir hul dersom de samme politikerne samtidig svekker skolen, kulturen og fagene som gir unge verktøy til å forstå verden. Et samfunn som nedprioriterer kreative fag, samfunnsfag, språk og historie, kan ikke senere late som det er overrasket over at unge strever med å orientere seg.

Det utstillingen viser – og det den ikke viser

EL PAÍS kom med sitt første nummer i 1976, rett etter Franco-diktaturet. Avisen ble en del av det nye demokratiske Spania. Derfor har jubileet større tyngde enn en vanlig avisfeiring. Når avisen viser femti år med fotografi, handler det også om hvordan Spania har sett på seg selv og verden.

Derfor blir også fraværet tydelig.

Jeg har egentlig bestemt meg for at bloggen min ikke skal være et sted for politiske kommentarer. Den skal bygge på det jeg ser, fotograferer og opplever underveis. Men noen ganger blir skillet kunstig. Når en utstilling om femti år med pressefoto står midt i Vigo, laget av en avis som ble født i overgangen fra diktatur til demokrati, blir det vanskelig å gå forbi det som mangler.

Leonard Cohen sang i «Anthem»: «There is a crack, a crack in everything. That’s how the light gets in.» Den linjen kom tilbake til meg foran bildene i Rúa do Príncipe. Utstillingen er sterk. Den viser pressefotografi av høyeste klasse. Nettopp derfor blir forsiktigheten rundt Spanias egne konflikter mer synlig.

Jeg savner de vanskeligste bildene. EL PAÍS ble født etter Franco-diktaturet, men utstillingen er forsiktig med Spanias egne sår. Hvor er bildene av massegravene, kampen om historien og arven etter Franco?

Dette er fortsatt levende konfliktstoff. Vox og deler av høyresiden utfordrer oppgjøret med diktaturet. Da blir fraværet av kritiske innenriksbilder påfallende.

En utstilling om femti år med pressefotografi bør også rette blikket hjemover. Når den i liten grad gjør det, blir den mer komfortabel enn modig.

Likevel er «Momentos» en sterk utstilling. Den viser kraften i pressefotografiet og minner oss om hvorfor profesjonelle fotografer fortsatt trengs. Den gjorde meg glad for fotografiet, men også urolig for det fotografiet ikke fikk vise.


 

Lo que EL PAÍS no muestra

EL PAÍS, uno de los periódicos más grandes e importantes de España, celebra sus cincuenta años con la exposición fotográfica «Momentos» en Vigo. En plena Rúa do Príncipe me reencontré con dos viejos conocidos de Nordic Light: Stuart Franklin y James Nachtwey, dos nombres importantes del fotoperiodismo moderno.

Historia mundial en una calle comercial

La Rúa do Príncipe va desde Porta do Sol hasta MARCO, el museo de arte contemporáneo. Es una de las calles principales de Vigo, llena de gente con bolsas de compras, cafés, teléfonos móviles y citas a las que llegar. Ahora la historia del mundo está en medio de la calle.

EL PAÍS celebra su cincuentenario con la exposición «Momentos». Grandes fotografías de prensa están colocadas a lo largo de la calle, donde la gente pasa cada día. Las imágenes han salido del periódico y del archivo, y han sido puestas directamente en la vida de la ciudad.

Estoy en Vigo para fotografiar. Por eso es imposible pasar junto a una exposición así sin detenerse. Las imágenes inspiran, pero también resulta interesante ver cómo reacciona la gente ante ellas en plena calle comercial.

Algunos se paran y miran. Otros pasan de largo. Varios están con la mirada puesta en el móvil, a pocos metros de imágenes de guerra, rebelión, migración y momentos decisivos de la historia. Dice mucho de nuestro tiempo. Estamos cerca de los acontecimientos mundiales todo el tiempo, pero a menudo vivimos dentro de nuestra propia pantalla.

La imagen como periodismo

La exposición es, ante todo, un homenaje al fotoperiodismo. Muestra lo que puede significar una imagen cuando el fotógrafo está presente en el segundo exacto. Los mejores fotoperiodistas nos han dado imágenes que permanecen con más fuerza que muchos textos. Recordamos los acontecimientos a través de rostros, cuerpos, calles e instantes porque alguien estuvo allí e hizo su trabajo.

Como fotógrafo, también observo cómo están hechas las imágenes. La distancia al motivo. Las miradas. Los cuerpos. La composición. Una fotografía de prensa fuerte es periodismo por sí misma. Documenta el poder, muestra el sufrimiento, captura puntos de inflexión y hace visibles a las personas.

Dos viejos conocidos de Nordic Light

Para mí, la exposición también tuvo un lado personal. Entre los fotógrafos están Stuart Franklin y James Nachtwey, dos nombres que he encontrado varias veces a través de Nordic Light International Festival of Photography en Kristiansund. Por eso fue casi como reencontrarme con viejos conocidos al ver sus imágenes en la calle comercial de Vigo.

Stuart Franklin, conocido por Magnum Photos, está para muchos unido a la imagen del hombre que detuvo los tanques en Tiananmen, en Pekín, en 1989. La fotografía se ha convertido en un símbolo de resistencia: un hombre frente a una columna de carros de combate. Para mí es también el trabajo de un fotógrafo al que he tenido el placer de conocer y del que he aprendido a través de Nordic Light.

James Nachtwey ha documentado durante décadas la guerra, el hambre y el sufrimiento humano. Su imagen de Ruanda en 1994 está entre los testimonios más fuertes del genocidio. También he conocido a Nachtwey en Kristiansund. Lo que impresiona no son solo las imágenes, sino la seriedad con la que se acerca a ellas. En su trabajo, la fotografía es ante todo una responsabilidad. Cuando su imagen está en Vigo, en medio de un día normal de ciudad, el contraste entre la vida cotidiana y lo insoportable se vuelve fuerte.

Noticias en tiempos de pantallas

Mientras estoy allí con la cámara, también pienso en cómo llegan las noticias en nuestro tiempo. En Noruega hemos visto estudios que muestran que muchos jóvenes reciben las noticias a través de las redes sociales, y que apenas cuatro de cada diez votantes primerizos buscan información activamente por su cuenta. La Autoridad Noruega de Medios de Comunicación (Medietilsynet) ha advertido, en su estudio sobre el consumo de noticias entre los jóvenes («Unges bruk av nyheter»), que los votantes primerizos pueden ser vulnerables a la desinformación cuando noticias, opiniones, humor, publicidad y campañas se mezclan en el mismo flujo.

Es grave. Cuando los acontecimientos importantes se convierten en algo que aparece entre todo lo demás, el espacio público pierde algo importante. Por eso esta exposición también trata de medios dirigidos por editores, fotógrafos profesionales, ciencias sociales, idiomas, historia y materias creativas. Forma parte de la preparación democrática.

Varios políticos reaccionan cuando los estudios muestran que los jóvenes siguen poco las noticias. Esa reacción suena vacía si esos mismos políticos debilitan al mismo tiempo la escuela, la cultura y las materias que dan a los jóvenes herramientas para entender el mundo. Una sociedad que resta importancia a las materias creativas, las ciencias sociales, los idiomas y la historia no puede después fingir sorpresa cuando los jóvenes tienen dificultades para orientarse.

Lo que la exposición muestra – y lo que no muestra

EL PAÍS publicó su primer número en 1976, justo después de la dictadura franquista. El periódico pasó a formar parte de la nueva España democrática. Por eso este aniversario tiene más peso que una celebración habitual de un periódico. Cuando el diario muestra cincuenta años de fotografía, también trata de cómo España se ha mirado a sí misma y al mundo.

Por eso también se nota la ausencia.

En realidad había decidido que mi blog no debía ser un lugar para comentarios políticos. Debía partir de lo que veo, fotografío y vivo en el camino. Pero a veces esa separación se vuelve artificial. Cuando una exposición sobre cincuenta años de fotografía de prensa está en medio de Vigo, hecha por un periódico que nació en la transición de la dictadura a la democracia, resulta difícil pasar por alto lo que falta.

Leonard Cohen cantó en «Anthem»: «There is a crack, a crack in everything. That’s how the light gets in.» Esa línea volvió a mí frente a las imágenes en la Rúa do Príncipe. La exposición es fuerte. Muestra fotoperiodismo de primer nivel. Precisamente por eso se hace más visible la prudencia ante los propios conflictos de España.

Echo de menos las imágenes más difíciles. EL PAÍS nació después de la dictadura franquista, pero la exposición es prudente con las heridas propias de España. ¿Dónde están las imágenes de las fosas comunes, de la lucha por la memoria y de la herencia de Franco?

Esto sigue siendo materia de conflicto vivo. Vox y parte de la derecha cuestionan el ajuste de cuentas con la dictadura. Entonces la ausencia de imágenes críticas sobre la propia España se vuelve llamativa.

Una exposición sobre cincuenta años de fotoperiodismo también debería dirigir la mirada hacia casa. Cuando lo hace en tan poca medida, resulta más cómoda que valiente.

Aun así, «Momentos» es una exposición fuerte. Muestra la fuerza del fotoperiodismo y nos recuerda por qué los fotógrafos profesionales siguen siendo necesarios. Me alegró por la fotografía, pero también me dejó inquieto por lo que la fotografía no llegó a mostrar.

Neste
Neste

Med kamera i Vigo / Con la cámara en Vigo