Jeg gikk i fengsel – og møtte Francos Spania
Det tidligere fengselet La Model midt i Barcelona rommer historien om politiske fanger, tortur, henrettelser og et demokrati som aldri tok et fullt oppgjør med diktaturet. Først så jeg utstillingen om Francos siste år. Senere kom jeg tilbake med pressekortet og opplevde en konsert som lot fiolinen, tubaene og selve fengselet fortelle historien. La versión en español sigue después del texto en noruego.
Jeg hadde egentlig tenkt at denne bloggen skulle handle om musikk, dans, mat, drikke og reiser – og være fri for politikk. Det løftet må jeg bryte. Dette blir andre gang.
For noen ganger bobler det over for et samfunnsengasjert menneske med føttene godt plantet i sosialdemokratiet og fagbevegelsen. Jeg er antifascist. Jeg hater alle former for overgrep, enten de blir begått med penger, politisk makt eller religion.
Bygget for å overvåke
La Model åpnet i 1904 og ble bygget etter panoptikonprinsippet. Fra et sentralt punkt kunne vaktene overvåke de seks lange fengselsfløyene. Fangene kunne aldri vite sikkert om de ble sett.
Navnet skulle signalisere at dette var et moderne modellfengsel. Det ble i stedet et monument over politisk undertrykkelse.
Under diktaturet til Francisco Franco ble fagforeningsfolk, kommunister, anarkister, studenter, katalanske nasjonalister, homofile og andre som regimet betraktet som farlige, sperret inne her. Fengselet var overfylt, og vold, isolasjon og tortur var en del av systemet.
Den mest kjente henrettelsen i La Model var drapet på den katalanske anarkisten Salvador Puig Antich i 1974. Han ble henrettet med garrotte, et jernredskap som kvalte den dødsdømte ved å stramme en jernring rundt halsen. Han ble den siste som ble henrettet på denne måten i Spania.
La Model var i drift helt fram til 2017. I dag er bygningen et minnested, men fengselet er fortsatt et fengsel. Gitteret, celledørene og de lange galleriene gjør historien fysisk. Det er umulig å gå gjennom bygningen uten å kjenne hva den ble brukt til.
Hva skulle komme etter Franco?
Utstillingen «Og etter Franco, hva da? 1965–1975» følger de siste ti årene av diktaturet. Den viser et regime som forsøkte å holde fast ved makten, samtidig som motstanden vokste blant arbeidere, studenter, kunstnere, kvinnebevegelsen og politiske organisasjoner.
Spørsmålet i tittelen var helt avgjørende: Hva skulle skje når Franco døde?
Han hadde styrt Spania siden seieren i borgerkrigen i 1939. Bak seieren lå massehenrettelser, fengslinger, tvangsarbeid, bortførte barn og en systematisk jakt på mennesker som hadde støttet republikken. Titusener ligger fortsatt i umerkede graver.
Dette blir av mange omtalt som et folkemord. Juridisk brukes også begreper som politisk masseutryddelse og forbrytelser mot menneskeheten. Uansett hvilket begrep man velger, er realiteten den samme: Staten drepte og forfulgte mennesker fordi de tilhørte den politiske siden som tapte krigen.
Utstillingen gjør sterkt inntrykk fordi den står inne i selve redskapet for undertrykkelsen. Dokumentene, fotografiene og fortellingene henger noen meter fra cellene der mennesker satt fengslet.
Olof Palme kalte dem «satans mordere»
Motstanden mot Franco kom også utenfra. En av de tydeligste europeiske stemmene var Sveriges statsminister Olof Palme.
Da Franco-regimet henrettet fem unge antifascister 27. september 1975, svarte Palme dagen etter fra talerstolen på den svenske sosialdemokratiske partikongressen. Han knyttet henrettelsene til fascismens forsøk på å knuse arbeiderbevegelsen og kalte Franco-regimet «disse satans morderne».
Det var mer enn ord. Samme år deltok Palme personlig i en innsamlingsaksjon for ofrene for undertrykkelsen i Spania. Han stilte seg åpent på siden til dem som kjempet mot diktaturet, mens flere europeiske regjeringer fortsatt behandlet Franco som en politisk samarbeidspartner. Dette er dokumentert i Olof Palmes arkiv og av Olof Palme International Center.
Kongen Franco valgte
Franco forberedte sin egen etterfølger. I 1969 utpekte han Juan Carlos til framtidig konge. Da diktatoren døde i november 1975, overtok Juan Carlos som statsoverhode etter Francos plan.
Kongen fikk senere en viktig rolle i overgangen til parlamentarisk demokrati. Han utnevnte Adolfo Suárez, støttet politiske reformer og tok avstand fra kuppforsøket i 1981. Det er en viktig del av historien.
Den andre delen er at overgangen ble gjennomført innenfor institusjonene Franco hadde etterlatt seg. Monarkiet ble ikke gjeninnført gjennom et fritt valg. Kongen var utpekt av diktatoren, og mange dommere, politifolk, offiserer og embetsmenn fortsatte i stillingene sine.
Amnestiloven fra 1977 løslot politiske fanger, men ble også skjoldet som beskyttet Franco-regimets tjenere mot straffeforfølgelse. Det kom aldri noe rettsoppgjør som i Tyskland etter nazismen. Ofrene skulle tilgi, glemme og gå videre. Gjerningsmennene slapp i stor grad å forklare seg.
Overgangen skapte et fungerende demokrati. Prisen var at deler av Francos maktapparat fikk leve videre uten å bli holdt ansvarlig.
Arven som fortsatt lever
Franco er død, men kampen om historien er ikke over. Høyrepartiet Partido Popular har røtter tilbake til politikere fra Franco-systemet. Enda tydeligere er VOX, som angriper lovene om demokratisk minne, motsetter seg fjerning av Franco-symboler og bruker språk om nasjon, innvandring, kjønn og katalansk selvstyre som henter kraft fra det autoritære Spania.
VOX er ikke lenger et lite protestparti. I regionalvalget i Aragón i februar 2026 doblet partiet antallet representanter og fikk 18 prosent av stemmene. En meningsmåling publisert i juli viser samtidig at høyreblokken PP og VOX har en klar ledelse over venstresiden. Reuters og El País viser en utvikling som ikke kan avfeies.
Utstillingen i La Model handler derfor om mer enn fortiden. Den handler om hva som kan skje når et samfunn lar forbrytelsene bli liggende uten et fullstendig oppgjør.
Demokratiet kan rives i stykker igjen
Den ekstreme høyresiden vokser. Donald Trump og Pete Hegseth i USA, Giorgia Meloni i Italia, Viktor Orbán i Ungarn, Marine Le Pen i Frankrike, AfD i Tyskland og VOX i Spania tilhører en autoritær strømning som angriper domstoler, medier, fagforeninger, minoriteter og andre demokratiske motkrefter. I Russland har Vladimir Putin allerede vist hvor dette kan ende.
Målet er å samle mer makt på toppen og svekke institusjonene som kan si imot: parlamenter, lokale folkevalgte, en fri presse, uavhengige domstoler, fagbevegelsen og grasrotbevegelsene.
Vi må aldri tro at ledere som Franco ikke kan komme tilbake. Det er historieløst å forestille seg at demokratiet er uknuselig. Demokratier er blitt revet i stykker før. Det kan skje igjen.
Spanias statsminister Pedro Sánchez har vært blant de få europeiske lederne som tydelig har sagt imot Trump. Han avviste kravet om å bruke fem prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvar fordi han mente det ville gå ut over velferdsstaten. Han har også nektet å stille spanske militærbaser til disposisjon for USAs krigføring mot Iran, til tross for press og trusler fra Trump.
Ved siden av Danmarks statsminister Mette Frederiksen, som har stått imot presset rundt Grønland, framstår Sánchez som en av få europeiske ledere som våger å sette grenser for Trump-administrasjonen. Demokratiet trenger ledere som kan si nei når en stormakt krever lydighet.
Historien i La Model viser hva som skjer når for mange tier.
Snart er det 22. juli
Derfor ble besøket i La Model så sterkt. Utstillingen fortalte historien, mens konserten satte følelsene i bevegelse. Den fantastiske musikken fylte det brutale fengselet der mennesker ble torturert og drept for å bevare fascistenes makt og ideologi.
Det er snart 22. juli. Dagen minner oss om hva som kan skje når høyreekstrem ideologi blir til handling, og ett menneske setter seg til dommer over hvem som skal få leve.
Minnesmerke over ofrene etter 22. juli-terroren som er plassert ved Kirkelandet kirke i Kristiansund.
Det skjedde i Regjeringskvartalet og på Utøya, der terroristen drepte 77 mennesker. Historien har vist oss hva slike ideer kan føre til. Vi har ingen rett til å glemme.
Fiolin mellom celledørene
Jeg besøkte utstillingen tidligere på dagen. Om kvelden kom jeg tilbake til La Model. Jeg presenterte pressekortet mitt og ble svært godt mottatt. Jeg fikk full service og gode muligheter til å fotografere.
Det startet med trommesolo på celledører og gittere og til slutt på slagverket som var plassert i vaktbua i sentrum av fengslet. Deretter vandret alle inn i den ene fløyen der konserten fortsatte med tubaer og fiolin.
I den tidligere fengselsbygningen opplevde jeg Heavy-Metal med fiolinisten og komponisten Asia Jiménez Antón de Vez, kjent som ASIA. Sammen med slagverkeren Nathan Ridley og åtte tubaister lot hun musikken bevege seg gjennom galleriene.
Konserten tok utgangspunkt i det som skjedde i La Model i 1973. Musikeren Carles Santos og filmskaperen Pere Portabella satt fengslet etter å ha deltatt på et hemmelig møte i den katalanske motstandsbevegelsen Assemblea de Catalunya. Portabella fant et gammelt og ustemt piano og ba medfangen Carles Santos spille Bach.
Midt i fengselet ble musikken en protest mot både diktaturet og bygningen de var sperret inne i.
Med denne historien som bakgrunn hadde ASIA komponert et nytt verk for fiolin, åtte tubaer og slagverk.
Slagverkeren slo på dører, vegger og gitter. Fengselet ble en del av musikken. De dype tonene fra tubaene fylte det lange galleriet, mens fiolinen skar gjennom rommet. Lyden gikk inn i de åpne cellene og kom tilbake med en annen klang.
Tidligere på dagen hadde jeg sett historien dokumentert på veggene. Om kvelden kunne jeg høre den.
Det ble en fantastisk konsert og en sterk avslutning på mitt opphold i Spania. Jeg gikk ut av La Model med kameraet fullt av bilder og hodet fullt av spørsmål. Franco døde for mer enn 50 år siden. Likevel lever kampen om makten, minnene og sannheten videre.
Videre mot Alpene
Jeg sitter nå på en liten hamburgerbar i Rue Lalande i Lyon, bare et steinkast fra togstasjonen og hotellet der jeg skal bo i natt. Dette blir en kort visitt. Ferden går videre opp i Alpene, der jeg vil bruke mer tid på fotografering.
Følg med videre. Det kommer flere reisebrev.
Entré en una prisión y me encontré con la España de Franco
La antigua prisión La Model, en el centro de Barcelona, conserva la historia de los presos políticos, la tortura, las ejecuciones y una democracia que nunca ajustó completamente las cuentas con la dictadura. Primero visité la exposición sobre los últimos años de Franco. Después regresé con mi acreditación de prensa para vivir un concierto en el que el violín, las tubas y la propia cárcel contaron la historia.
En realidad, había pensado que este blog trataría sobre música, danza, comida, bebida y viajes, y que estaría libre de política. Tengo que romper esa promesa. Esta es la segunda vez.
A veces todo termina desbordándose para una persona comprometida con la sociedad, con los pies firmemente plantados en la socialdemocracia y el movimiento sindical. Soy antifascista. Odio todas las formas de abuso, tanto si se ejercen mediante el dinero como mediante el poder político o la religión.
Construida para vigilar
La Model abrió sus puertas en 1904 y fue construida siguiendo el principio del panóptico. Desde un punto central, los guardias podían controlar las seis galerías de la prisión. Los presos nunca sabían con certeza si estaban siendo observados.
Su nombre pretendía indicar que era una prisión modelo. En cambio, terminó convirtiéndose en un monumento a la represión política.
Durante la dictadura de Francisco Franco, fueron encarcelados sindicalistas, comunistas, anarquistas, estudiantes, nacionalistas catalanes, homosexuales y otras personas consideradas peligrosas por el régimen. La prisión estaba superpoblada, y la violencia, el aislamiento y la tortura formaban parte del sistema.
La ejecución más conocida tuvo lugar en 1974. El anarquista catalán Salvador Puig Antich fue asesinado mediante garrote vil, un instrumento de hierro que estrangulaba al condenado apretando un collar alrededor de su cuello. Fue la última persona ejecutada de este modo en España.
La Model continuó funcionando hasta 2017. Hoy es un espacio de memoria, pero sigue siendo una prisión. Las rejas, las celdas y las largas galerías convierten la historia en algo físico.
¿Y después de Franco, qué?
La exposición «¿Y después de Franco, qué? 1965–1975» recorre los últimos diez años de la dictadura. Muestra un régimen que intentaba conservar el poder mientras crecía la resistencia entre trabajadores, estudiantes, artistas, mujeres y organizaciones políticas.
Franco gobernaba España desde su victoria en la Guerra Civil en 1939. Detrás de aquella victoria hubo ejecuciones masivas, encarcelamientos, trabajos forzados, niños robados y una persecución sistemática de quienes habían apoyado a la República. Decenas de miles de personas continúan en fosas sin identificar.
Muchos describen esta violencia como un genocidio. En el ámbito jurídico también se habla de exterminio político y crímenes contra la humanidad. La realidad es que el Estado persiguió y asesinó a personas por pertenecer al bando político que había perdido la guerra.
La exposición impresiona especialmente porque está instalada dentro del propio instrumento de represión. Los documentos, las fotografías y los testimonios se encuentran a pocos metros de las celdas.
Olof Palme: «Estos malditos asesinos»
Una de las voces europeas más firmes contra Franco fue la del primer ministro sueco Olof Palme.
Después de que el régimen ejecutara a cinco jóvenes antifascistas el 27 de septiembre de 1975, Palme denunció al día siguiente a Franco y a sus colaboradores como «estos malditos asesinos».
No se limitó a pronunciar un discurso. Ese mismo año participó personalmente en una campaña de recaudación para las víctimas de la represión española. Se posicionó abiertamente junto a quienes luchaban contra la dictadura mientras otros gobiernos europeos todavía trataban a Franco como un socio político.
El rey elegido por Franco
En 1969, Franco nombró a Juan Carlos como su futuro sucesor. Cuando el dictador murió en noviembre de 1975, Juan Carlos asumió la jefatura del Estado siguiendo el plan establecido por Franco.
El rey desempeñó después un papel importante en la transición hacia la democracia parlamentaria. Nombró a Adolfo Suárez, apoyó las reformas políticas y se opuso al intento de golpe de Estado de 1981.
Pero la transición se realizó desde las instituciones heredadas del franquismo. La monarquía no fue restaurada mediante una elección libre. Muchos jueces, policías, militares y funcionarios conservaron sus puestos.
La Ley de Amnistía de 1977 permitió liberar a los presos políticos, pero también protegió a los servidores del régimen frente a posibles procesos judiciales. España nunca tuvo un ajuste de cuentas comparable al de Alemania después del nazismo. Las víctimas tuvieron que olvidar y seguir adelante. La mayoría de los responsables nunca tuvo que responder por sus actos.
La transición creó una democracia que funcionaba. El precio fue que parte del aparato franquista continuó sin rendir cuentas.
La herencia continúa
Franco murió, pero la lucha por la historia continúa. El Partido Popular tiene sus raíces en políticos procedentes del sistema franquista. Más claro todavía es el caso de VOX, que combate las leyes de memoria democrática, se opone a la retirada de símbolos franquistas y utiliza un lenguaje sobre la nación, la inmigración, las mujeres y Cataluña que bebe de la tradición autoritaria española.
VOX ya no es un pequeño partido de protesta. En las elecciones regionales de Aragón de febrero de 2026 obtuvo el 18 por ciento de los votos y duplicó sus escaños. Los sondeos muestran además un avance claro del bloque formado por PP y VOX.
Por eso, la exposición de La Model no trata únicamente del pasado. También habla de lo que puede ocurrir cuando una sociedad deja sus crímenes sin juzgar.
La democracia puede volver a ser destruida
La extrema derecha está creciendo. Donald Trump y Pete Hegseth en Estados Unidos, Giorgia Meloni en Italia, Viktor Orbán en Hungría, Marine Le Pen en Francia, AfD en Alemania y VOX en España forman parte de una corriente autoritaria que ataca a los tribunales, los medios de comunicación, los sindicatos, las minorías y otras fuerzas democráticas capaces de oponerse al poder. En Rusia, Vladímir Putin ya ha mostrado hasta dónde puede conducir este camino.
El objetivo es concentrar más poder en la cima y debilitar las instituciones capaces de decir no: los parlamentos, los representantes locales, la prensa libre, los tribunales independientes, el movimiento sindical y los movimientos sociales.
Nunca debemos creer que dirigentes como Franco no pueden volver. Es ignorar la historia pensar que la democracia es indestructible. Las democracias ya han sido destrozadas antes. Puede volver a ocurrir.
El presidente del Gobierno español, Pedro Sánchez, ha sido uno de los pocos líderes europeos que se ha atrevido a responder a Trump. Rechazó la exigencia de gastar el cinco por ciento del producto interior bruto en defensa porque consideraba que perjudicaría al Estado del bienestar. También se negó a permitir el uso de bases españolas para la guerra estadounidense contra Irán, a pesar de las presiones y amenazas de Trump.
Junto con la primera ministra danesa, Mette Frederiksen, que ha resistido la presión sobre Groenlandia, Sánchez aparece como uno de los pocos dirigentes europeos dispuestos a poner límites a la Administración Trump. La democracia necesita líderes capaces de decir no cuando una gran potencia exige obediencia.
La historia de La Model muestra lo que ocurre cuando demasiadas personas guardan silencio.
Se acerca el 22 de julio
Por eso, la visita a La Model fue tan intensa. La exposición contó la historia, mientras el concierto puso las emociones en movimiento. La fantástica música llenó la brutal prisión donde personas fueron torturadas y asesinadas para preservar el poder y la ideología de los fascistas.
Se acerca el 22 de julio. Ese día nos recuerda lo que puede ocurrir cuando la ideología de extrema derecha se convierte en acción y una persona se atribuye el derecho de decidir quién merece vivir.
Ocurrió en el barrio gubernamental de Oslo y en Utøya, donde el terrorista asesinó a 77 personas. La historia nos ha mostrado hasta dónde pueden conducir estas ideas. No tenemos derecho a olvidar.
Un violín entre las celdas
Visité la exposición durante el día. Por la tarde regresé a La Model. Presenté mi acreditación de prensa, fui muy bien recibido y obtuve todas las facilidades para trabajar y fotografiar.
En la antigua prisión vi Heavy-Metal, de la violinista y compositora Asia Jiménez Antón de Vez, conocida como ASIA. Junto al percusionista Nathan Ridley y ocho tubistas, hizo que la música atravesara las galerías.
El concierto partía de lo ocurrido en La Model en 1973. El músico Carles Santos y el cineasta Pere Portabella fueron encarcelados después de participar en una reunión clandestina del movimiento de resistencia catalán Assemblea de Catalunya. Portabella encontró un piano viejo y desafinado y pidió a Carles Santos que tocara a Bach.
En medio de la prisión, la música se convirtió en una protesta contra la dictadura y contra el edificio en el que estaban encerrados.
Con esta historia como punto de partida, ASIA compuso una nueva obra para violín, ocho tubas y percusión.
El percusionista golpeó las puertas, las paredes y las rejas. La cárcel se convirtió en parte de la música. Los sonidos profundos de las tubas llenaron la galería, mientras el violín atravesaba el espacio. El sonido entraba en las celdas abiertas y regresaba con otra resonancia.
Durante el día había visto la historia documentada en las paredes. Por la tarde pude escucharla.
Fue un concierto fantástico y un final intenso para mi estancia en España. Salí de La Model con la cámara llena de imágenes y la cabeza llena de preguntas. Franco murió hace más de 50 años. La lucha por el poder, la memoria y la verdad continúa.
Continúo hacia los Alpes
Ahora estoy en una pequeña hamburguesería de la Rue Lalande, en Lyon, a pocos pasos de la estación de tren y del hotel donde pasaré la noche. Será una visita breve. El viaje continúa hacia los Alpes, donde dedicaré más tiempo a la fotografía.
Sigue acompañándome. Publicaré más crónicas del viaje.
Esta será la última publicación traducida al español. Existen muchas opciones para traducir el texto noruego para quienes lo deseen. Todavía no he encontrado una solución práctica que permita a los lectores elegir el idioma, pero seguramente llegará.
Gracias por leerme. No dudéis en dejar algún comentario en Facebook para contarme qué os parece. Volveré.