En måned med kameraet i hånden

Den 17. juni landet jeg i Madrid og fortsatte samme dag til Vigo. Da jeg forlot Spania 18. juli, hadde jeg reist gjennom Galicia, Castilla y León og Asturias, før jeg tok toget tvers over landet til Barcelona via Madrid. Hele tiden fotograferte jeg mennesker jeg møtte: tiggere, musikere, gatekunstnere og folk som gikk rundt i sin egen verden med blikket festet på skjermen. Nå skal arbeidet bli til en liten bok og mye mer.

Vigo – 17. til 20. juni

Etter flyreisen fra Oslo via Madrid kom jeg fram til Vigo samme kveld og sjekket inn på Hotel Puerta Gamboa, der jeg bodde i tre netter.

Det var her det fotografiske arbeidet startet for alvor. Jeg fotograferte mennesker i gatene, på kafeene, langs Rúa do Príncipe og rundt Porta do Sol.

Utstillingen EL PAÍS Momentos, med pressefotografier fra avisens første 50 år, ga et historisk bakteppe for mitt eget prosjekt. På de gamle bildene satt folk på kafeene med papiraviser. I dag sitter de på de samme stedene og ser ned på en skjerm.

Mobiltelefonen har overtatt nyhetene, samtalene, underholdningen og mye av livet i det offentlige rommet. Dette ble et gjennomgående tema i bildene mine.

Cambados – 20. juni til 7. juli

Fra Vigo reiste jeg til Cambados, der jeg fikk god tid til å arbeide. Jeg fotograferte livet rundt torgene, havna, Santo Tomé, Praia da Mouta, ruinene av Torre de San Sadurniño og Bodegas del Palacio de Fefiñanes.

Når man blir værende en stund, forandrer også gatefotografiet seg. Jeg møtte mange av de samme menneskene flere ganger. De var ikke lenger bare tilfeldige personer som passerte gjennom et bilde. De ble mennesker jeg hilste på og snakket med.

På Praza Francisco Asorey sto den utendørs utstillingen Rostros, med portretter fra kunstsamlingene til ABANCA og Afundación. Bildene var satt opp midt i byen som en del av Corriente Cultural, som bringer kunsten ut dit folk beveger seg.

Utstillingen passet rett inn i mitt eget arbeid. Et portrett handler om mer enn et ansikt. Avstanden, bakgrunnen, lyset og blikket avgjør hva bildet forteller. Det samme gjelder selfiene folk tar av seg selv. Dette skrev jeg om i artikkelen «Selfien og portrettet».

Jeg fotograferte også kvinnelige produsenter under IV Feira ProdutorAs, en Feminino, gamle fiskebåter, musikere, festivaler og mennesker langs sjøen.

Den 5. juli møtte jeg Javi Javichy under gatekunstfestivalen Clownbados. Med tallerkener, pinner, esker og noen få rekvisitter gjorde han hele torget til en scene.

En jente som satt med blikket i mobiltelefonen, fikk beskjed fra klovnen om at telefonen kunne ligge hjemme neste gang. En eldre mann som sto og snakket, ble også trukket inn. Fotografen fikk sin dose oppmerksomhet.

Javi Javichy brukte akkurat det som skjedde rundt ham. Uro, samtaler, mobiltelefoner, barn, voksne og tilfeldige forbipasserende ble en del av forestillingen. Møtet ble til artikkelen «Klovnen Javi Javichy».

Santiago de Compostela – 7. til 9. juli

Den 7. juli reiste jeg videre til Santiago de Compostela og sjekket inn på Hotel Montes, midt i den historiske byen.

Her arbeidet jeg blant pilegrimer, turister, musikere, tiggere og fastboende. På Colexio de Fonseca besøkte jeg en utstilling med spansk pressefotografi.

Den førte videre til spørsmålene som hadde fulgt meg gjennom Galicia: Hva er gatefotografi? Når blir et gatebilde et portrett? Når blir det dokumentarfotografi eller kunst?

Noen bilder oppstår i løpet av et sekund. Andre er delvis planlagt. Jeg finner en bakgrunn, ser hvordan lyset faller og venter på at et menneske skal komme inn i bildet. Tilfeldigheten finnes, men fotografen har allerede gjort mange valg.

Vilagarcía og Ourense – 9. til 12. juli

Etter Santiago gikk reisen via Vilagarcía de Arousa. Under det korte oppholdet brukte jeg lyset, gatene og menneskene til å arbeide videre med prosjektet.

Den 11. juli kom jeg til Ourense og bodde én natt på Hotel Miño. Hotell med en vifte i taket og ingen avkjøling i 35 grader. Det ble noen runder i dusjen. Her var varmen litt over det behagelige. Det positive var lyset og byrommet annerledes enn ute ved kysten. Ourense markerte overgangen fra Atlanterhavet til fjellene og det spanske innlandet.

Det ble eneste regndråpen på turen. Det pøste ned i et kvarter så var det over.

På toget nordover samlet jeg refleksjonene i artikkelen «Jeg sitter på toget og filosoferer». Bildene fra Vigo, Cambados, Vilagarcía, Santiago og Ourense begynte å henge sammen som en fortelling.

Jeg hadde fotografert tiggere, turister, arbeidere, musikere, gatekunstnere og mennesker på vei gjennom byen. Noen var klar over kameraet. Andre befant seg i sin egen verden.

León – 12. til 14. juli

Fra Ourense gikk reisen over fjellene til León. Jeg bodde to netter på Hotel Spa QH Centro León, like ved den gamle bymuren og katedralen.

Jeg arbeidet i de trange smugene, langs murene og i området rundt katedralen. Det var menneskene og livet mellom bygningene som interesserte meg.

På plassen foran katedralen opplevde jeg Danza en el Camino. Samtidsdansere fra flere land opptrådte direkte på de glatte marmorhellene. Publikum sto tett rundt, men mange fulgte forestillingen gjennom skjermen på mobiltelefonen.

Telefonen knytter oss sammen, men skaper også avstand. Den har forandret hvordan vi venter, hvordan vi møter andre, og hvordan vi opplever noe som foregår rett foran oss.

I León møtte jeg også en russisk mann som hadde flyktet fra Putins Russland. Han ga meg tillatelse til å bruke både historien og fotografiene. Likevel valgte jeg å la være. Et samtykke fritar ikke fotografen eller journalisten for ansvar. En publisering kan få konsekvenser lenge etter at møtet er over.

Gijón – 14. til 16. juli

Den 14. juli reiste jeg over fjellene til Gijón, der jeg bodde på SUITE 1907 GIJON fram til 16. juli.

Her kom jeg rett inn i feiringen av Virgen del Carmen, sjøfolkenes og fiskernes skytshelgen. Korps, dansere, tradisjonsmusikere og et mannskor fylte gatene. Madonnafiguren ble båret gjennom byen og ned til havna. Der fortsatte ferden til sjøs i en cabincruiser, fulgt av en armada av små og store båter.

Jeg hadde fotografert prosesjoner tidligere, særlig i Cambados, men dette var en annen kultur. Tradisjonen var gjenkjennelig, samtidig som den var tydelig forankret i Asturias og byens forhold til havet.

Det var også under denne delen av reisen at problemene med medisinene ordnet seg. Jeg hadde strevd med å få tak i dem underveis, noe som skapte en uro jeg gjerne skulle vært foruten.

Madrid og Barcelona – 16. til 18. juli

Tidlig 16. juli forlot jeg Gijón. Toget gikk sørover til Madrid Chamartín. Derfra skulle jeg komme meg til Puerta de Atocha–Almudena Grandes og lyntoget til Barcelona.

Dårlig skilting, store folkemengder, en Renfe-app som streiket og automater som avviste både telefonen og bankkortene mine, gjorde byttet unødvendig vanskelig. Først etter hjelp i en skranke fikk jeg kjøpt billett og satt meg på toget videre.

Samme kveld kom jeg fram til Barcelona og sjekket inn på Chic & Basic Velvet, rundt ti minutters gange fra jernbanestasjonen. Jeg bestilte først én natt, men utvidet oppholdet til to.

Etter den lange reisedagen endte jeg i badekaret med irsk whiskey i glasset og Leonard Cohen på høyttaleren.

Barcelona skulle bare være en transportetappe. I stedet besøkte jeg det tidligere fengselet La Model. Utstillingen i de brutale cellene fortalte om politisk undertrykking, tortur og mennesker som ble fengslet og drept under fascismen.

Senere samme dag ble fengselet fylt med levende musikk. Kontrasten mellom musikken og rommene der mennesker hadde lidd, gjorde sterkt inntrykk.

Lyon – 18. juli

Den 18. juli forlot jeg Spania og tok toget fra Barcelona til Lyon. Her sjekket jeg inn på Hôtel Boutique Richelieu, Lyon Gare Part-Dieu, i gangavstand fra jernbanestasjonen.

En del av prosjektet med gatefotografi er å dokumentere hvordan de store IT-selskapene har endret hvordan mennesker over hele verden opptrer i det offentlige rom. Stort sett stirrende ned i en skjerm mens verden går forbi.

Dermed var en måned med fotografering i Spania over.

Hele tiden har jeg fotografert mennesker jeg har møtt. Alt fra tiggere, musikere og gatekunstnere til mennesker som går rundt i sin egen verden med blikket festet på skjermen. Noen har jeg snakket med. Noen har gitt samtykke. Andre har passert gjennom bildet i løpet av et kort øyeblikk.

Det har vært utrolig strevsomt å være så påkoblet i en hel måned, med kameraet i hånden både tidlig og sent. Gatefotografiet krever at jeg hele tiden følger med på menneskene, lyset, bakgrunnen og situasjonene som oppstår.

Jeg reiste for lett

Jeg har reist utrolig lett. Litt for lett.

All bagasjen fikk plass i en liten sekk på 25 liter og en liten skulderveske. I tillegg kom kameraet. Det har gjort det enkelt å komme seg av og på tog, gjennom stasjoner og fram til hotellene. Samtidig har jeg hele tiden følt at jeg har hatt for liten plass.

Jeg hadde med et par skjorter, én shorts, én langbukse, to truser og like mange par sokker. Derfor har jeg måttet vaske klær underveis. Med temperaturer rundt 30 grader har de heldigvis tørket raskt.

Så kommer alt det andre: Mac-en, ladere, kabler, en liten harddisk og et lett Canon-kamera med to objektiver. Det blir fort mer enn man tror.

Toalettsakene har jeg holdt på et minimum. Tannbørste, tannkrem, deodorant og solkrem. Hva skal jeg med mer? Såpe og sjampo finnes på hotellene.

Medisinene tar også plass og må være tilgjengelige. Da jeg fikk problemer med å skaffe nye forsyninger, ble det enda en ting å tenke på mens jeg var på reise.

I Lyon krøp jeg derfor til korset og kjøpte en sekk på 60 liter. Nå får jeg plass til alt jeg har med meg, samtidig som det er rom for litt ekstra klær, mat og drikke. Jeg kjøpte også noen flere klær.

Det skal bli deilig å ha en sekk der jeg kan stappe alt mulig ned uten å presse, brette og omorganisere hver gang noe skal pakkes. Nå er det også plass til en flaske vin, litt brød, ost og skinke til togreisen.

Selfie på vei til stasjonen i Lyon med ny sekk.

Videre til Lauterbrunnen – 19. juli

I dag forlater jeg Lyon og fortsetter mot Sveits. Reisen går fra Lyon via Genève og Bern til Interlaken. Derfra fortsetter jeg gjennom Interlaken Ost og opp til Lauterbrunnen.

Jeg skal bo på Hotel Steinbock, som ligger rett ved jernbanestasjonen i Lauterbrunnen.

Nå skal jeg frigjøre meg litt fra gatefotografiet. Jeg benytter selvsagt sjansen dersom muligheten byr seg, men den neste delen av reisen skal handle mer om alpelandsbyene, landskapet og lyset.

Arbeidet fra Spania skal etter hvert bli til en liten bok, kanskje et foredrag og kanskje en utstilling. Vi får se, det er uansett veien og ikke målet som har vært viktig.

Skrivingen har tatt mye tid, men tid har man rikelig av når man reiser med tog. Da kan jeg gå gjennom bildene, samle notatene og skrive mens landskapet passerer utenfor vinduet.

Hvor går veien videre. Det eneste jeg vet er at den går sakte men sikkert nordover. Hvor sakte, det får vise seg. Følg med på turen, del gjerne artikkelen med andre.