Det endte med Leonard Cohen og whiskey i badekaret

Jeg dro fra Gijón før byen våknet og tok tog på tvers av Spania til Barcelona. Lyntogene var raske og behagelige. Det samme kan ikke sies om reisen mellom stasjonene i Madrid, med dårlig skilting, en Renfe-app som streiket og automater som avviste både telefonen og bankkortene mine. Etter en lang dag endte jeg i badekaret med irsk whiskey i glasset og Leonard Cohen på høyttaleren. La versión en español sigue después del texto noruego.

Ut før byen våknet

Taxien hentet meg ved hotellet i Gijón halv fem om morgenen. Gatene lå mørke og nesten tomme. Jeg hadde lite bagasje: en dagstursekk, kameraet og en liten veske.

Slik har jeg reist gjennom Spania. Det meste jeg trenger, bærer jeg selv. Det gir frihet, men når tog skal byttes og stasjoner krysses, må alt være med hele tiden.

Toget førte meg sørover fra den grønne kysten i Asturias, over fjellene og videre mot Madrid. Landskapet forandret seg gjennom vinduet. Det frodige og grønne ble gradvis tørrere. Fargene, vegetasjonen og bebyggelsen skiftet.

Det er en av grunnene til at jeg liker å reise med tog. Flyet fjerner avstandene og hopper over overgangene. Toget viser hvordan landet forandrer seg.

Kaoset i Madrid

Jeg ankom Madrid Chamartín. Derfra skulle jeg videre til Atocha, hvor lyntoget til Barcelona gikk.

Det hørtes enkelt ut.

Det var det ikke.

Skiltingen var dårlig, det var mye folk og informasjonen var uklar. Jeg beveget meg gjennom ganger, trapper, metroer og lokaltog uten å være sikker på om jeg var på vei mot riktig stasjon.

På et tidspunkt kom jeg til Tres Olivos og var overbevist om at jeg hadde reist feil vei. Jeg gikk av toget, men konduktøren fortalte at jeg var på rett vei. Da var det bare å gå på igjen og fortsette.

Jeg kom tilbake til Chamartín, videre til Sol og derfra mot Atocha. Det var en omvei gjennom et system som er vanskelig å forstå dersom man ikke kjenner byen fra før.

Sammenlignet med Oslo S er togstasjonene i Madrid elendige. Dersom Oslo S får seks av seks stjerner, får Madrid én.

Det er byggearbeider og midlertidige løsninger overalt. Inntrykket er at det stadig flikkes på det gamle, i stedet for å rive det som ikke fungerer og bygge stasjoner som er dimensjonert for trafikken og menneskene som bruker dem.

En stor togstasjon skal hjelpe deg videre. Den skal ikke være en rebus.

Renfe-appen streiket

Problemene startet allerede med Renfe-appen. Jeg fikk ikke bestilt billetten videre slik jeg hadde planlagt. Dermed måtte jeg forsøke å kjøpe den på stasjonen.

Automaten godtok ikke betalingen.

Jeg prøvde først telefonen. Deretter forsøkte jeg med flere bankkort. Ingen av dem virket, selv om de hadde fungert uten problemer andre steder i Spania.

Til slutt måtte jeg inn i en informasjonsskranke. De ansatte var omtrent like dårlige i engelsk som jeg er i spansk. Samtalen besto av enkle ord, skjermbilder, billetter, peking og gjentatte forsøk på å forstå hverandre.

Heldigvis ordnet det seg.

Jeg fikk kjøpt billett og kom meg om bord på toget til Atocha. Der forsøkte jeg å rekke et av lyntogene videre mot Barcelona.

Gode tog og dårlige stasjoner

Da jeg endelig satt på lyntoget, fungerte alt.

Toget var raskt, behagelig og moderne. Kontrasten til stasjonene og billettsystemet var stor. Spania har bygd ut et imponerende nett av hurtigtog, men har fortsatt mye å gjøre før reisen fram til setet fungerer like godt som selve togturen.

Når du først sitter om bord, går det fort. Landskapet glir forbi, og flere hundre kilometer forsvinner i løpet av noen timer.

Problemet er å komme seg dit.

Appen må virke. Automaten må ta vanlige bankkort. Skiltene må vise hvor folk skal gå. Informasjonsskrankene må kunne hjelpe reisende som ikke snakker flytende spansk.

Det burde være en selvfølge på stasjoner som brukes av mennesker fra hele verden.

Gjennom Spania med kamera

Jeg fotograferte litt gjennom dagen. På toget, på stasjonene og mens jeg ventet.

Det er ikke nødvendigvis de store severdighetene som interesserer meg. Jeg ser etter menneskene, bevegelsene og de små situasjonene som oppstår underveis. Folk som leter etter riktig spor. Noen som løper med en koffert. Andre som står stille midt i strømmen og stirrer ned på telefonen.

Mobiltelefonen har forandret det offentlige rommet. Tidligere satt folk med en papiravis på kafeene og stasjonene. I dag sitter de med telefonen. De leser, bestiller billetter, finner veien og holder kontakt med andre.

Når appene og betalingssystemene svikter, står vi likevel der med telefonen i hånden uten å komme videre.

Det er også en del av historien om vår tid.

Byene skifter uttrykk

Det visuelle uttrykket forandrer seg når man reiser gjennom Spania, selv om mye er gjenkjennelig over hele Europa.

Identiteten til et sted ligger i detaljene. Fargene på bygningene. Landskapet. Lyset. Klærne menneskene bruker, og hvordan de beveger seg i gatene.

Sør i Spania opplevde jeg uttrykket som mer konservativt. Jo lenger nord og øst jeg har reist, desto mer har det løsnet. Fargene og klesstilen endrer seg. Menneskene ser annerledes ut, og dermed blir også fotografiene annerledes.

Jeg jakter ikke bare på enkeltbilder. Jeg forsøker å forstå hva som skiller stedene fra hverandre.

Det er derfor reisen er viktig.

Varmen i Barcelona

Jeg kom fram til Barcelona rundt klokken sju om kvelden.

Det var varmt å gå gjennom gatene fra stasjonen, men etter flere uker i Spania var jeg blitt akklimatisert. Varmen var ikke lenger det samme sjokket som da reisen startet.

På vei til hotellet stakk jeg innom en butikk. Jeg kjøpte litt ost og skinke og en flaske god irsk whiskey.

Så gikk jeg videre gjennom gatene med sekken og kameraet.

Etter en hel dag på tog og stasjoner var det godt å lukke døren til hotellrommet.

Leonard Cohen og whiskey i badekaret

Jeg fylte badekaret og vasket veistøvet av kroppen.

Whiskeyen kom i glasset. Leonard Cohen kom på høyttaleren.

Han reiste for å finne både seg selv, tekstene og musikken. For meg er også reisen viktig. Den gir perspektiv på samfunnet, menneskene og livet. Den tvinger meg til å se omgivelsene med et annet blikk.

Jeg får lite inspirasjon av å se på andre fotografers bilder. Inspirasjonen kommer heller fra andre kunstarter: musikk, dans, litteratur og film.

Og fra selve reisen.

Fra møtene med mennesker. Fra byene og gatene. Fra situasjonene jeg ikke hadde planlagt. Også fra kaoset på en togstasjon i Madrid.

Nå sitter jeg i badekaret og tenker på hvilke bilder jeg vil jage, og hvilke historier jeg vil fortelle.

I morgen går reisen videre.


Terminó con Leonard Cohen y whiskey en la bañera

Salí de Gijón antes de que la ciudad despertara y viajé en tren a través de España hasta Barcelona. Los trenes de alta velocidad eran rápidos y cómodos. No se puede decir lo mismo del trayecto entre las estaciones de Madrid, con una señalización deficiente, una aplicación de Renfe que no funcionaba y máquinas que rechazaban tanto mi teléfono como mis tarjetas bancarias. Después de un día largo terminé en la bañera, con whiskey irlandés en el vaso y Leonard Cohen en los altavoces.

Antes de que despertara la ciudad

El taxi me recogió en el hotel de Gijón a las cuatro y media de la madrugada. Las calles estaban oscuras y casi vacías. Llevaba poco equipaje: una mochila pequeña, la cámara y un bolso.

Así he viajado por España. Cargo yo mismo con casi todo lo que necesito. Eso da libertad, pero cuando hay que cambiar de tren y cruzar estaciones, todo tiene que ir conmigo en cada momento.

El tren me llevó hacia el sur desde la costa verde de Asturias, atravesando las montañas y continuando hacia Madrid. El paisaje cambiaba al otro lado de la ventana. El verde y la vegetación abundante fueron dando paso a un terreno más seco. Cambiaron los colores, las plantas y los edificios.

Esa es una de las razones por las que me gusta viajar en tren. El avión elimina las distancias y salta por encima de las transiciones. El tren muestra cómo cambia el país.

El caos de Madrid

Llegué a Madrid Chamartín. Desde allí tenía que continuar hasta Atocha, donde salía el tren de alta velocidad hacia Barcelona.

Parecía sencillo.

No lo fue.

La señalización era mala, había mucha gente y la información era poco clara. Avancé por pasillos, escaleras, metros y trenes de cercanías sin estar seguro de ir hacia la estación correcta.

En un momento llegué a Tres Olivos y estaba convencido de que había viajado en la dirección equivocada. Bajé del tren, pero el revisor me dijo que iba bien. Solo tuve que volver a subir y continuar.

Regresé a Chamartín, seguí hasta Sol y desde allí hacia Atocha. Fue un recorrido por un sistema difícil de entender para quien no conoce la ciudad.

En comparación con Oslo S, las estaciones de Madrid son pésimas. Si Oslo S recibe seis estrellas de seis, Madrid recibe una.

Hay obras y soluciones provisionales por todas partes. Da la impresión de que siguen poniendo parches a lo viejo, en lugar de derribar lo que no funciona y construir estaciones preparadas para el tráfico y para las personas que las utilizan.

Una gran estación debe ayudarte a continuar el viaje. No debe ser un acertijo.

La aplicación de Renfe falló

Los problemas comenzaron con la aplicación de Renfe. No pude reservar el billete como había previsto. Por eso tuve que intentar comprarlo en la estación.

La máquina no aceptó el pago.

Primero probé con el teléfono. Después intenté pagar con varias tarjetas bancarias. Ninguna funcionó, aunque las había utilizado sin problemas en otros lugares de España.

Al final tuve que acudir a un mostrador de información. Los empleados hablaban inglés casi tan mal como yo hablo español. La conversación consistió en palabras sencillas, capturas de pantalla, billetes, gestos y varios intentos de entendernos.

Por suerte, al final se solucionó.

Conseguí comprar el billete y subir al tren hacia Atocha. Allí intenté alcanzar uno de los trenes de alta velocidad que continuaban hacia Barcelona.

Buenos trenes y malas estaciones

Cuando por fin estuve sentado en el tren de alta velocidad, todo funcionó.

El tren era rápido, cómodo y moderno. El contraste con las estaciones y el sistema de venta de billetes era enorme. España ha construido una red impresionante de trenes rápidos, pero todavía queda mucho por hacer para que el camino hasta el asiento funcione tan bien como el propio viaje.

Una vez a bordo, todo avanza deprisa. El paisaje pasa ante la ventana y varios cientos de kilómetros desaparecen en pocas horas.

El problema es llegar hasta allí.

La aplicación tiene que funcionar. Las máquinas deben aceptar tarjetas bancarias normales. Las señales deben mostrar claramente por dónde hay que ir. Los mostradores de información deben poder ayudar a los viajeros que no hablan español con fluidez.

Debería ser algo evidente en estaciones utilizadas por personas de todo el mundo.

A través de España con la cámara

Hice algunas fotografías durante el día. En el tren, en las estaciones y mientras esperaba.

No son necesariamente los grandes monumentos los que me interesan. Busco a las personas, los movimientos y las pequeñas situaciones que aparecen durante el viaje. Gente buscando el andén correcto. Alguien corriendo con una maleta. Otros detenidos en medio de la multitud, mirando la pantalla del teléfono.

El teléfono móvil ha cambiado el espacio público. Antes la gente se sentaba con un periódico de papel en las cafeterías y en las estaciones. Hoy se sienta con el móvil. Lee, compra billetes, busca el camino y mantiene el contacto con otras personas.

Pero cuando fallan las aplicaciones y los sistemas de pago, seguimos allí, con el teléfono en la mano, sin poder continuar.

Eso también forma parte de la historia de nuestro tiempo.

Las ciudades cambian de expresión

La expresión visual cambia al viajar por España, aunque muchas cosas sean reconocibles en toda Europa.

La identidad de un lugar está en los detalles. Los colores de los edificios. El paisaje. La luz. La ropa de la gente y la forma en que se mueve por las calles.

En el sur de España percibí una expresión más conservadora. Cuanto más he viajado hacia el norte y el este, más parece relajarse. Cambian los colores y la forma de vestir. Las personas tienen otro aspecto y, por tanto, también cambian las fotografías.

No busco solamente imágenes aisladas. Intento comprender qué diferencia a unos lugares de otros.

Por eso el viaje es importante.

El calor de Barcelona

Llegué a Barcelona alrededor de las siete de la tarde.

Hacía calor al caminar desde la estación, pero después de varias semanas en España ya me había aclimatado. El calor ya no era el mismo golpe que al principio del viaje.

De camino al hotel entré en una tienda. Compré un poco de queso, jamón y una botella de buen whiskey irlandés.

Después continué por las calles con la mochila y la cámara.

Tras un día entero de trenes y estaciones, fue agradable cerrar la puerta de la habitación del hotel.

Leonard Cohen y whiskey en la bañera

Llené la bañera y me quité el polvo del camino.

El whiskey fue al vaso. Leonard Cohen empezó a sonar en los altavoces.

Él viajaba para encontrarse a sí mismo, sus textos y su música. Para mí, viajar también es importante. Me da perspectiva sobre la sociedad, las personas y la vida. Me obliga a mirar lo que me rodea con otros ojos.

Encuentro poca inspiración mirando las fotografías de otros fotógrafos. La inspiración me llega más de otras formas de arte: la música, la danza, la literatura y el cine.

Y del propio viaje.

De los encuentros con personas. De las ciudades y las calles. De las situaciones que no había planeado. También del caos de una estación de tren en Madrid.

Ahora estoy sentado en la bañera, pensando en las imágenes que quiero perseguir y en las historias que quiero contar.

Mañana continúa el viaje.

Forrige
Forrige

Dette er mine folk

Neste
Neste

Da madonnaen dro til sjøs i en cabincruiser