Jeg sitter på toget og filosoferer
Jeg sitter på toget nordover etter flere uker med kamera i gatene. Jeg har arbeidet meg fra Vigo til Cambados, Vilagarcía, Santiago de Compostela og Ourense. Nå ligger kameraet i sekken. Det gir meg tid til å tenke over hva jeg egentlig har holdt på med. Er det streetfoto, dokumentarfoto, portrett eller kunstfoto? A continuación, el artículo completo en español.
Jeg bruker selv begrepet streetfoto. Det er enkelt og forståelig. Samtidig er det upresist.
Må et gatefoto være tatt på gata? Må menneskene være uvitende om kameraet? Kan jeg snakke med dem først? Kan jeg finne en bakgrunn og vente på at noen går inn i bildet? Kan jeg be et menneske stå stille et øyeblikk?
Når blir streetfoto til portrett? Når blir det dokumentarfoto? Når blir det kunstfoto?
Etter ukene i Galicia er jeg mindre sikker enn før.
Jeg går ikke tilfeldig rundt
I Vigo begynte jeg å arbeide med gatene, menneskene og byrommet. I Cambados var tempoet et annet. Der møtte jeg mange av de samme menneskene igjen. I Vilagarcía brukte jeg lyset og gatene under et kort opphold. I Santiago arbeidet jeg blant turister, pilegrimer og fastboende. I Ourense kom varmen, skyggene og et nytt byrom.
Jeg går mye. Men jeg går ikke tilfeldig rundt og håper at noe skal skje.
Jeg finner en bakgrunn. Jeg ser hvordan lyset faller. Jeg velger hvor jeg skal stå. Så venter jeg.
Når et menneske kommer inn i bildet, må jeg reagere raskt. Det planlagte og det intuitive skjer samtidig.
Derfor blir det for enkelt å beskrive streetfoto som tilfeldige øyeblikk fanget på gata. Tilfeldigheten finnes, men fotografen har allerede gjort mange valg.
Det avgjørende øyeblikket
Henri Cartier-Bresson er vanskelig å komme utenom. Begrepet «det avgjørende øyeblikket» har preget nesten alt som senere er skrevet om streetfoto.
Men bildene hans oppsto ikke bare av flaks. Han forsto geometri, rytme og bevegelse. Han visste hvor han skulle plassere seg. Så ventet han på at noe skulle falle på plass.
Det kjenner jeg igjen.
Noen ganger finner jeg først lyset og komposisjonen. Mennesket kommer etterpå. Andre ganger ser jeg en person og følger situasjonen. Bildet oppstår i møtet mellom forberedelse og reaksjon.
Intuisjon er ikke det samme som tilfeldighet. Intuisjon bygger på erfaring.
Dokumentarfotografiet er heller ikke nøytralt
Jeg har arbeidet mye dokumentarisk på denne reisen. Jeg har fotografert mennesker i gatene, arbeid, festivaler, tiggere, turister og folk som går med blikket festet til mobiltelefonen.
Alt dette finnes foran kameraet. Jeg har ikke funnet det opp.
Likevel er bildene personlige.
Jeg bestemmer hva jeg ser. Jeg bestemmer hvem jeg fotograferer. Jeg bestemmer hvor nær jeg går, hva som skal være med i rammen, og hvilket bilde som senere blir valgt.
Walker Evans fotograferte mennesker på undergrunnsbanen med skjult kamera. Robert Frank viste et USA preget av avstand, klasse og uro. Bildene deres er dokumentariske, men de er også formet av fotografenes blikk.
Det samme gjelder Garry Winogrand, Lee Friedlander og Joel Meyerowitz. De fotograferte det offentlige rommet, men de så forskjellige ting. De laget forskjellige bilder av den samme virkeligheten.
Dokumentarfotografi er ikke en kopi av verden. Det er et utvalg.
Menneskene som ser ned
Da jeg begynte dette arbeidet, irriterte jeg meg over alle som gikk og så ned på telefonen. Jeg ventet på at de skulle løfte blikket.
Etter hvert forsto jeg at telefonen var en del av historien.
Det er slik vi bruker det offentlige rommet nå. Vi går gjennom gater, torg og vakre byer uten å se særlig mye av det som finnes rundt oss. Blikket er rettet mot en liten skjerm.
Da sluttet jeg å unngå det. Jeg begynte å fotografere det bevisst.
Bildene er dokumentariske fordi de viser en faktisk atferd. De er også en kommentar fordi jeg har valgt å gjøre telefonen til et motiv.
Det dokumentariske og den personlige fortolkningen finnes i det samme bildet.
Når jeg spør først
Jeg fotograferer ofte uten å gripe inn. Andre ganger spør jeg.
Tiggerne jeg har møtt i byene, er blant dem jeg spør og betaler. Noen har jeg møtt flere ganger gjennom dagen. Vi kjenner hverandre igjen. Vi hilser også når kameraet ligger i sekken.
Da er bildet ikke lenger et anonymt øyeblikk på gata. Det finnes en kontakt mellom oss.
Betyr det at bildet blir et portrett og slutter å være streetfoto?
Jeg synes ikke den grensen er særlig interessant.
Diane Arbus arbeidet tett på menneskene hun fotograferte. Mary Ellen Mark brukte tid, kontakt og tillit. Bildene deres er portretter, men også sterke dokumentarfotografier om mennesker og samfunn.
Et bilde blir ikke sannere fordi den fotograferte ikke vet at kameraet er der. Det blir heller ikke mindre dokumentarisk fordi personen møter fotografens blikk.
Fotografen påvirker alltid situasjonen
Myten om den usynlige fotografen står sterkt. Fotografen skal være en flue på veggen og ikke påvirke det som skjer.
Jeg tror sjelden det er helt mulig.
William Klein gikk tett på. Kameraet var en del av situasjonen. Bruce Gilden bruker blitz på kort avstand. Reaksjonen blir en del av bildet.
Det er langt fra min egen arbeidsmåte. Likevel viser de noe viktig: Fotografen er til stede.
Selv når jeg arbeider diskret, velger jeg avstand og plassering. Mennesker kan oppdage meg. De kan endre kroppsspråk eller se inn i kameraet.
Noen ganger ødelegger det bildet. Andre ganger er det nettopp da bildet oppstår.
Kunstfoto i gatene
Noen av bildene mine er klart dokumentariske. Andre handler mer om lys, form, bevegelse og komposisjon.
Jeg har ingen interesse av å velge bort den ene siden.
Saul Leiter fotograferte gjennom vinduer, regn, tåke og refleksjoner. Menneskene kunne nesten forsvinne i fargene. Ernst Haas brukte bevegelse og lys på en måte som gjorde byen abstrakt. Daido Moriyama skapte mørke og kornete bilder der følelsen av byen ble like viktig som selve stedet.
Dette omtales gjerne som fine art. Samtidig er bildene hentet fra virkeligheten.
Et fotografi kan være dokumentarisk og kunstnerisk på samme tid. Det kan fortelle noe om en by og samtidig fungere som et selvstendig bilde på en vegg.
Jeg ønsker å arbeide i begge retninger.
Gaten kan også være planlagt
Philip-Lorca diCorcia plasserte lys i byrommet og lot tilfeldige mennesker gå inn i en nøye forberedt scene. Personene var ikke regissert, men bildet var langt fra tilfeldig.
Er det streetfoto? Iscenesatt fotografi? Portrett? Kunstfoto?
Det spiller kanskje ingen rolle.
Jeg setter ikke opp lys i gatene, men jeg kan arbeide på samme sted lenge. Jeg kan velge en bakgrunn, bestemme utsnittet og vente. Mennesket som til slutt går inn i bildet, vet ingenting om planen min.
Situasjonen er spontan. Rammen er planlagt.
Humor, kritikk og sosialt blikk
Helen Levitt fant lek og små historier i gata. Vivian Maier fotograferte mennesker, detaljer og seg selv i refleksjoner. Martin Parr bruker farger og humor til å vise forbruk, turisme og sosial atferd.
De arbeider forskjellig, men viser hvor stort området er.
Streetfoto kan være morsomt, brutalt, vakkert, politisk eller stille. Det kan være en presis observasjon eller et bilde som først og fremst bygger på form.
Derfor blir begrepet både nyttig og problematisk.
Jeg trenger ikke velge
Toget fortsetter nordover. Landskapet passerer utenfor vinduet. Kameraet ligger fortsatt i sekken.
Jeg har arbeidet i gatene gjennom flere byer. Noen bilder er tatt raskt. Andre er resultatet av lang venting. Noen mennesker vet at jeg fotograferer. Andre gjør det ikke. Noen bilder er portretter. Andre er dokumentarfotografier. Noen kan fungere som kunstfoto.
Alt hører til det samme arbeidet.
Jeg fotograferer mennesker og hvordan vi bruker det offentlige rommet. Jeg fotograferer lys, bevegelser, blikk, avstand og tilfeldige møter. Jeg dokumenterer det jeg ser, men jeg gjør det med mitt eget blikk.
Streetfoto er kanskje bare navnet vi bruker for å slippe å forklare alt dette hver gang.
Estoy en el tren reflexionando
Estoy sentado en un tren rumbo al norte después de varias semanas trabajando con la cámara en las calles. He recorrido Vigo, Cambados, Vilagarcía, Santiago de Compostela y Ourense. Ahora la cámara está guardada en la mochila. Tengo tiempo para pensar en lo que realmente he estado haciendo. ¿Es fotografía callejera, fotografía documental, retrato o fotografía artística?
Yo mismo utilizo el término fotografía callejera. Es sencillo y fácil de entender. Al mismo tiempo, es impreciso.
¿Una fotografía callejera tiene que estar tomada en una calle? ¿Las personas deben ignorar la presencia de la cámara? ¿Puedo hablar con ellas antes? ¿Puedo encontrar un fondo y esperar a que alguien entre en el encuadre? ¿Puedo pedirle a una persona que permanezca quieta durante un momento?
¿Cuándo se convierte la fotografía callejera en retrato? ¿Cuándo pasa a ser fotografía documental? ¿Cuándo se convierte en fotografía artística?
Después de estas semanas en Galicia, estoy menos seguro que antes.
No camino sin rumbo
En Vigo comencé a trabajar con las calles, las personas y el espacio urbano. En Cambados el ritmo era diferente. Allí volví a encontrarme con muchas de las mismas personas. En Vilagarcía aproveché la luz y las calles durante una breve parada. En Santiago trabajé entre turistas, peregrinos y vecinos. En Ourense llegaron el calor, las sombras y un nuevo espacio urbano.
Camino mucho. Pero no camino sin rumbo esperando que ocurra algo.
Encuentro un fondo. Observo cómo cae la luz. Elijo dónde colocarme. Después espero.
Cuando una persona entra en la imagen, tengo que reaccionar con rapidez. Lo planificado y lo intuitivo suceden al mismo tiempo.
Por eso resulta demasiado simple describir la fotografía callejera como una serie de momentos casuales captados en la calle. El azar existe, pero el fotógrafo ya ha tomado muchas decisiones.
El instante decisivo
Es difícil evitar a Henri Cartier-Bresson. El concepto del «instante decisivo» ha marcado casi todo lo que se ha escrito después sobre fotografía callejera.
Pero sus imágenes no nacieron solamente de la suerte. Entendía la geometría, el ritmo y el movimiento. Sabía dónde colocarse. Después esperaba a que algo encajara.
Lo reconozco en mi propio trabajo.
A veces encuentro primero la luz y la composición. La persona aparece después. Otras veces veo a alguien y sigo la situación. La imagen nace del encuentro entre la preparación y la reacción.
La intuición no es lo mismo que el azar. La intuición se basa en la experiencia.
La fotografía documental tampoco es neutral
Durante este viaje he trabajado mucho de forma documental. He fotografiado a personas en las calles, trabajadores, festivales, mendigos, turistas y gente que camina con la mirada fija en el teléfono móvil.
Todo eso existe delante de la cámara. No lo he inventado.
Aun así, las imágenes son personales.
Yo decido lo que veo. Decido a quién fotografío. Decido cuánto me acerco, qué entra en el encuadre y qué fotografía será elegida después.
Walker Evans fotografió a personas en el metro con una cámara oculta. Robert Frank mostró unos Estados Unidos marcados por la distancia, las clases sociales y la inquietud. Sus imágenes son documentales, pero también están formadas por la mirada de cada fotógrafo.
Lo mismo ocurre con Garry Winogrand, Lee Friedlander y Joel Meyerowitz. Fotografían el espacio público, pero ven cosas diferentes. Crean imágenes distintas de una misma realidad.
La fotografía documental no es una copia del mundo. Es una selección.
Las personas que miran hacia abajo
Cuando empecé este trabajo, me molestaba ver a tanta gente caminando mientras miraba el teléfono. Esperaba a que levantaran la vista.
Poco a poco entendí que el teléfono formaba parte de la historia.
Así utilizamos hoy el espacio público. Caminamos por calles, plazas y ciudades hermosas sin observar gran parte de lo que tenemos alrededor. La mirada está dirigida hacia una pequeña pantalla.
Entonces dejé de evitarlo. Empecé a fotografiarlo de forma consciente.
Las imágenes son documentales porque muestran un comportamiento real. También son un comentario porque yo he decidido convertir el teléfono en un motivo.
Lo documental y la interpretación personal están presentes en la misma imagen.
Cuando pregunto primero
A menudo fotografío sin intervenir. Otras veces pregunto.
Los mendigos que he encontrado en las ciudades están entre las personas a las que pregunto y pago. A algunos los he visto varias veces durante el día. Nos reconocemos. También nos saludamos cuando la cámara está guardada en la mochila.
En ese momento, la imagen deja de ser un instante anónimo en la calle. Existe un contacto entre nosotros.
¿Significa eso que la imagen se convierte en un retrato y deja de ser fotografía callejera?
Esa frontera no me parece especialmente interesante.
Diane Arbus trabajaba muy cerca de las personas que fotografiaba. Mary Ellen Mark utilizaba tiempo, contacto y confianza. Sus imágenes son retratos, pero también poderosas fotografías documentales sobre las personas y la sociedad.
Una fotografía no es más verdadera porque la persona retratada no sepa que la cámara está allí. Tampoco es menos documental porque mire directamente al fotógrafo.
El fotógrafo siempre influye en la situación
El mito del fotógrafo invisible sigue siendo fuerte. El fotógrafo debería ser una mosca en la pared y no influir en lo que ocurre.
Rara vez creo que eso sea totalmente posible.
William Klein se acercaba mucho. La cámara formaba parte de la situación. Bruce Gilden utiliza el flash a muy corta distancia. La reacción de la persona se convierte en parte de la imagen.
Está muy lejos de mi propia forma de trabajar. Sin embargo, ambos muestran algo importante: el fotógrafo está presente.
Incluso cuando trabajo de forma discreta, elijo la distancia y el lugar. Las personas pueden descubrirme. Pueden cambiar su lenguaje corporal o mirar hacia la cámara.
A veces eso destruye la imagen. Otras veces la imagen aparece precisamente en ese momento.
Fotografía artística en las calles
Algunas de mis fotografías son claramente documentales. Otras tratan más sobre la luz, la forma, el movimiento y la composición.
No me interesa descartar ninguna de esas direcciones.
Saul Leiter fotografiaba a través de ventanas, lluvia, niebla y reflejos. Las personas casi podían desaparecer entre los colores. Ernst Haas utilizó el movimiento y la luz de una forma que convertía la ciudad en algo abstracto. Daido Moriyama creó imágenes oscuras y granuladas en las que la sensación de la ciudad era tan importante como el propio lugar.
Este trabajo suele describirse como fine art. Al mismo tiempo, las imágenes proceden de la realidad.
Una fotografía puede ser documental y artística al mismo tiempo. Puede contar algo sobre una ciudad y, a la vez, funcionar como una obra independiente en una pared.
Quiero trabajar en ambas direcciones.
La calle también puede estar planificada
Philip-Lorca diCorcia colocaba luces en el espacio urbano y dejaba que personas desconocidas entraran en una escena cuidadosamente preparada. Las personas no estaban dirigidas, pero la imagen estaba lejos de ser casual.
¿Es fotografía callejera? ¿Fotografía escenificada? ¿Retrato? ¿Fotografía artística?
Quizá no importe.
Yo no coloco luces en las calles, pero puedo trabajar durante mucho tiempo en el mismo lugar. Puedo elegir un fondo, decidir el encuadre y esperar. La persona que finalmente entra en la imagen no sabe nada de mi plan.
La situación es espontánea. El encuadre está planificado.
Humor, crítica y mirada social
Helen Levitt encontró juegos y pequeñas historias en la calle. Vivian Maier fotografió personas, detalles y su propia figura en reflejos. Martin Parr utiliza el color y el humor para mostrar el consumo, el turismo y el comportamiento social.
Trabajan de formas muy diferentes, pero muestran la amplitud de este campo.
La fotografía callejera puede ser divertida, brutal, hermosa, política o silenciosa. Puede ser una observación precisa o una imagen construida principalmente a partir de la forma.
Por eso el concepto resulta útil y problemático al mismo tiempo.
No necesito elegir
El tren continúa hacia el norte. El paisaje pasa al otro lado de la ventana. La cámara sigue guardada en la mochila.
He trabajado en las calles de varias ciudades. Algunas imágenes fueron tomadas rápidamente. Otras son el resultado de una larga espera. Algunas personas saben que las estoy fotografiando. Otras no. Algunas imágenes son retratos. Otras son fotografías documentales. Algunas pueden funcionar como fotografía artística.
Todo forma parte del mismo trabajo.
Fotografío a las personas y la forma en que utilizamos el espacio público. Fotografío la luz, los movimientos, las miradas, la distancia y los encuentros casuales. Documento lo que veo, pero lo hago desde mi propia mirada.
Quizá fotografía callejera sea solamente el nombre que utilizamos para evitar explicar todo esto cada vez.